Gagns mennesker anno 2016

Jeg møter muslimer, kristne, ateister, jøder, katolikker og buddhister, elever som hele livet har visst at de skal gå på denne skolen, og elever som aldri ante at de skulle krysse mange landegrenser for skolegang. Mangfoldet er enormt, og ulikhetene i bakgrunn, kultur, drømmer og tanker om fremtiden hos de 2.100 elevene som daglig møtes der, større enn for bare få år siden. Min skole er et flerkulturelt samfunn, akkurat som samfunnet utenfor dørene er det. Hvordan ruster vi dagens unge til dette samfunnet? Svaret ligger i skolen.

Generell del av læreplanen utdyper formålsparagrafen i opplæringsloven, angir overordnede mål for opplæringen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring. Dette utgjør selve samfunnskontrakten i min lærergjerning. Mitt ansvar er å forberede dagens unge, mine elever, på et liv i en verden som er gjennomgående forskjellig fra slik den så ut for forrige generasjon, elever som ikke bare skal forstå verden slik den er i dag, men også hvorfor den er slik, elever som skal virke i et arbeidsliv som vil være preget av daglige kulturmøter, internasjonal arbeidsdeling og globalisering.

Når vi lærere skal karakterisere essensen i Generell del av læreplanen trekker vi gjerne frem det begrepet «Gangs menneske», som beskriver det meningssøkende, kreative, moralske og integrerte menneske. Hva innebærer det å være et «Gangs menneske» i 2016? Dagens Generelle del av læreplanen legger stor vekt på norsk historie, nasjonal kulturarv og kristendom. Dette er viktige faktorer som bidrar i oppfyllingen av å gjøre elevene til «Gangs mennesker». Men Generell del av læreplanen må også ta høyde for de globale endringene man i dag er vitne til. Det må inkluderes en økt forventning til skolen om at de skal hjelpe elevene til å forstå dagens globaliserte komplekse verden. Fag må gjøres mer internasjonalt orienterte, kulturarv handler i vårt moderne samfunn også om kulturmøter, og for å ivareta et samfunns verdier, kreves økt forståelse ulike kulturer i mellom.

Samtidig må skolen øke sitt fokus på hvordan man sammen kan løse dagens globale utfordringer, kulturmøter og internasjonalisering. Dette bør gjennomsyre både forventinger til skolen generelt, men også forventninger i de ulike fagene. Et eksempel her er mitt fag Historie. Et fag der norsk historie i dag utgjør ca. halvparten av innholdet i læreplanen. Norsk historie er viktig! Men skal vi forstå dagens komplekse globaliserte verden, må det legges mer vekt på verdenshistorie. Elevene må forstå bakgrunnen for flyktningkrisen, bakgrunnen for internasjonal urettferdighet, bakgrunnen for grobunn for ekstreme retninger.

Det samme kan sies om de øvrige fagene gjennom skoleløpet. Naturfag er et annet eksempel jeg vil trekke frem. Fremtidens største globale utfordring er å skape en bærekraftig utvikling som tar hensyn til miljøet. Dette må inkluderes som et gjennomgående tema i Generell del av læreplanen, men også inkluderes i større grad i fag som Naturfag, og også Historie.

Dagens Generell del av læreplanen fremmer begrepet «Rom for alle, blikk for den enkelte». En av de aller største utfordringene i dagens skole er utenforskap og frafall. Elever som ikke opplever mestring, elever som ikke opplever at skolen er relevant, elever som faller fra. De siste 20 årene har frafallet holdt seg stabilt på uakseptable 25-30 %. Dette er alvorlig, ikke minst fordi vi vet at fremtidens samfunn krever utdanning. Vi skal ha «plass til alle», men vi skal også tilrettelegge for mest mulig læring for alle. Det er ikke gitt at alle elever får den oppfølgingen de trenger i en klasse på 30. Det er ikke gitt at i et klasserom der 30 elever med større ulikheter i bakgrunn, oppvekst og kultur enn noen gang tidligere får den oppfølgingen de trenger. Generell del av læreplanen må ha som overordnet mål å snu denne utviklingen gjennom å tilrettelegge for mer variert læring, økt fokus på variert metodikk, og bruk av organisatorisk nivådifferensiering som verktøy.

Det hevdes ofte at Generell del av læreplanen oppleves som «litt på siden» av det som skjer til daglig i skolen. For å forankre Generell del av læreplanen i skolen og blant lærere må den gjøres mer forpliktende. Opplæringens overordnede mål må konkret gjennomsyre de ulike fagene. Målene knyttet til grunnleggende ferdigheter må inkluderes i de ulike læreplanene for hvert fag.

Samfunnet utvikler seg hele tiden. Når jeg lukker ytterdøra etter meg på vei inn for å møte elevene til undervisning, må jeg ikke lukke samfunnet ute. Et gagns menneske i 2016 må være i stand til å leve i og forstå dette samfunnet – et samfunn der internasjonalt samarbeid og kulturmøter er hverdagen, og et samfunn som er i stadig endring. Et gagns menneske må også være i stand til å løfte blikket fra det lokale og inn i en ny verden.

Ny generell del bør gi retning inn i ei framtid vi ikkje kjenner

Generell del var særs viktig da den kom, og vart jobba mykje med da den var ferskvare. Sidan den gong har vi fått ein ny læreplan, Kunnskapsløftet (L06), og ny formålsparagraf i opplæringslova. Kunnskapsløftet var eit viktig paradigmeskifte i syn på undervisning og opplæring. Læreplanane skifta frå å ha fokus på innhaldet i undervisninga til eit fokus på kva elevane skal lære. Endringa gjekk frå eit fokus på undervisning til å ha fokus på opplæringa som skapar motivasjon, meistring og læring av dugleikar for alle elevar.

Samfunnsoppdraget til grunnopplæringa er uttrykt gjennom formålsparagrafen, § 1 i barnehagelova og § 1-1 i opplæringslova. Denne lovregelen er viktig og bør vera hovudgrunnlaget for ein ny generell del i læreplanen.  Frå ein barnehage- og skuleeigar sin ståstad bør dette nye dokumentet vera eit felles dokument for barnehage og grunnopplæring.

Revideringa av generell del bør gi retning inn i ei framtid vi ikkje kjenner. Gjennom danning og utdanning kan vi likevel sikre at sentrale verdiar blir vidareført på ein respektfull og inkluderande måte, nettopp gjennom å løfta fram konkretisering av samfunnsoppdraget i generell del.

Kva tenkjer vi i dag om korleis samfunnet vil utvikle seg? Kva vil vera viktig å ha fokus på i ein generell del i læreplanen? Her kjem nokre innspel til dette:

  • Endringar som skjer i raskt tempo
  • Informasjonsflaum
  • Menneskeskapte miljøutfordringar som krev samhandling globalt
  • Pluralistisk samfunn der ulike syn og forståing av samfunnet lever side om side
  • Etisk og moralsk handlekraft

Dersom punkta ovanfor er viktige, kva kompetansar blir då viktige?

Barn og unge treng kunnskap for å forstå vårt komplekse samfunn. Kunnskap åleine er likevel ikkje nok. Kunnskapen må kunna omsetjast til handling på ein reflektert og verdibasert måte, dvs. at barn og unge må få kompetanse som må vera ei samansmelting av kunnskap og handlingar.

Grunnleggjande dugleikar, digital kompetanse og ikkje minst sosial kompetanse må vera i fokus. Viktigaste faga blir språkfag, naturvitskaplege fag og mellommenneskeleg forståing.

Analytisk og sjølvstendig tenking vil vera viktig å øve på, refleksjonsevna kan trenast. Gruppetenking er farleg for eit samfunn, t.d. ukritisk følgje leiarar med lettvinte løysingar på komplekse problem. Bygge ei sunn sjølvkjensle tufta på sjølvtillit, sjølvinnsikt og sjølvkritikk.

Kva arbeidsmåtar vil så fremja utvikling av den kompetansen samfunnet treng?

  • Å lære å lære, (metalæring) skapa forståing for at læring er hardt arbeid. Å vera uthaldande kan også lærast, øving må til for å nå ønskt kompetansenivå. Det viktigaste vil vera å lære å læra, å kunne sette ord på korleis eg lærer, forståing av lærestoffet må vera i fokus i heile utdanningsløpet.
  • Sjølvregulering ved å sette eigne behov til sides for andre, sjå situasjonar frå ulike perspektiv, å forstå og respektere andre sine behov.
  • Entreprenørskap – problemløysing i praksis, øver opp kreativitet, nytenking, mot, fleksibilitet, risikovilje i samarbeid med andre.
  • Demokratiske spelereglar må lærast og vera integrert i ein etisk og moralsk praksis.

Redusere fokus på einskildfag er nødvendig, men kanskje det bør opnast opp for større variasjon i fagleg fordjuping tidlegare i grunnopplæringa enn vi har i dag. I fall dette blir ein realitet, må det ikkje skapa skilje mellom elevar på ein slik at vidare utdanningsvegar blir stengde.

Generell del og menneskerettigheter

Jeg var nylig på en konferanse i Bangkok om menneskerettigheter og fred, hvor utdanning og menneskerettigheter var et sentralt tema for flere foredrag og diskusjoner. En måte å oppsummere konferansen på, er å skille mellom tre nivåer eller forståelser av menneskerettigheter og utdanning: For det første kan vi snakke om lik og fri rett til utdanning, for det andre om menneskerettigheter i opplæringen (eller opplæring i menneskerettigheter), og for det tredje kan vi ta opp hvordan skole og utdanning kan fremme menneskerettigheter (opplæring for menneskerettigheter). En slik tredeling kan også være med på å klargjøre noe av skolens mandat og være med på å ansvarliggjøre både skoleledelse, lærere og elever. Samtidig gjør det også bildet mer komplekst. Det handler da både om at skolen skal være et sted hvor verdiene kommer til syne; hvordan foregår medbestemmelse for elevene på denne skolen? I hvilken grad finnes det frihet og valgfrihet knyttet til pensum og evalueringsformer for den enkelte lærer? Og det handler om hvordan forståelse for noen grunnleggende menneskerettigheter kan fremmes. I hvilken grad finnes det for eksempel kunnskap om aktuelle konflikter knyttet til menneskerettighetsbrudd?

En snublestein i denne sammenhengen er retorikken. Med det mener jeg språket som omgir menneskerettighetene. En undersøkelse fra Danmark og det danske instituttet for menneskerettigheter, viser at lærere endrer sin innstilling til undervisning i og for menneskerettigheter, når de møter forskere og fagpersoner som formidler ny innsikt om aktuelle konflikter og dilemmaer – slik som rett til religiøs praksis i lys av diskriminering, selvbestemmelse for utviklingshemmede og bruken av tvang i skolen, eller uskyldspresumpsjonen og straffeforfølgelse. De danske lærerne forteller at de fant frem til et sterkt behov for å vite mer; «jeg tenkte vel at jeg visste hva menneskerettigheter er. Jeg tenkte det handlet om å behandle alle likt og følge noen internasjonale konvensjoner, og at menneskeverdet har lange tradisjoner i vestlig idéhistorie. Men nå har jeg fått lyst til å lære mer».

Lysten til å lære er en forutsetning, sier vi gjerne, en forutsetning for kunnskap, både for lærere og elever. Vi trenger ikke, og kan heller ikke forvente, et stort sett av felles verdier i den norske skolen. Vi trenger først og fremst å stille de rette spørsmålene slik at nysgjerrigheten og undersøkelseslysten vekkes, slik at dilemmaene blir tydelige, det etiske alvoret forståelig, ens eget liv får en retning og en mening i et fellesskap med andre. Den generelle delen av læreplanen skal hvile på noen grunnleggende verdier som binder nasjonen sammen i et fellesskap, og disse er forankret i menneskerettighetene.

Alle barn har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og trosfrihet. Eller sagt med andre ord; ingen kan tvinge deg til å tro at demokratiet er det ypperste av alle samfunnsidealer, eller at tillit til myndighetene er høyverdig. Du kan bli stoppet i din omtale av andre, erfare hvordan solidaritet kan arte seg i friminuttet og på lærerværelset. Du skal som elev få historisk og kulturell innsikt, få tid nok og rom nok til å finne din egen vei, og ikke minst skal du møte kvalifisert og faglig forankret motbør og motargumenter på din vei til deltakelse i samfunnet. Kjennskap til menneskerettighetene, hva de er, hvordan de begrunnes og beskyttes, hvordan de er vokst frem og hvilke konflikter vi møter i dag, kan også gi grunnlag for håp – i en vanskelig tid. Håpet trenger forankring i praksis, sier Dewey, og håpet som kan skimtes i beveggrunnene for nettopp verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948, er viktigere enn noen gang; at vi kunne bli enige om at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Trenger vi en ny generell del av læreplanen?

Vi må ta inn over oss at den generelle delen av læreplanverket vi har i dag, ble skrevet for 23 år siden. Norsk skole trenger en ny generell del som tar inn over seg hvor mye samfunnet vårt har forandret seg fra 1993 og frem til i dag. Og som tar inn over seg de raske endringene vi vil oppleve i fremtiden. Det har skjedd mye i verden og i Norge fra 1990-tallet og frem til i dag. Vi er et mer mangfoldig samfunn, med de mulighetene og utfordringene det skaper for skolen.

Informasjonsteknologien setter sitt preg på samfunnet på en måte vi ikke kunne drømt om i 1993. Dette får stor betydning også for skolen. Miljøutfordringene vi står overfor i dag er av helt andre dimensjoner enn det som beskrives i gjeldende generell del. Vi har et annet arbeidsliv i dag enn vi hadde i 1993. Norge anno 2016 er et høyteknologisk kunnskapssamfunn der nesten alle jobber krever utdanning utover videregående skole. Med andre ord: Utdanning betyr mer enn noen gang.

Bredt kunnskapssyn

Skolen skal fortsatt ha et bredt syn på opplæringen. Det brede kunnskapssynet betyr at lærerne ikke bare gir elevene opplæring i enkeltfag. Lærerne er i høyeste grad også med på å forme dagens barn og unge til å bli fremtidens voksne. Barna våre skal bli i stand til å mestre sine egne liv. De skal finne sin plass i samfunnet. Og ikke minst skal de bli godt rustet for videre utdanning og et arbeidsliv vi i dag ikke kjenner innholdet i. Skolen og lærerne skal fortsatt bidra til at dagens barn og unge vokser opp til å bli selvstendige og gode samfunnsborgere.

Det store samfunnsoppdraget

Dagens generelle del av læreplanverket ble skrevet den gang grunnopplæringen hadde fire ulike formål. Formålsparagrafen er endret siden dagens generelle del av læreplanen ble skrevet. Den nye generelle delen skal utdype dagens formål – slik at det får betydning for den daglige opplæringen.

Mange i skolen sier at de setter dagens generell del høyt. Samtidig vet vi at flertallet av skolene ikke bruker den generelle delen av læreplanen når de planlegger undervisningen. Det gir grunn til bekymring. Verdiene i skolens formålsparagraf skal bli til virkelighet gjennom opplæringen. Dette må en ny generell del av læreplanen bidra bedre til enn dagens. Det store samfunnsoppdraget skal gjennomsyre opplæringen i norsk skole.

Verdier i klasserommet

Vi trenger en generell del som tar verdiene inn i skolehverdagen, inn i klasserommene og i lærernes undervisning. En ny generell del av læreplanverket skal sikre respekten for menneskeverd og menneskenes egenverdi i alle timer, i alle fag. Slik skal en ny generell del av læreplanen bli en viktig del av skolehverdagen for både elever og lærere. En ny generell del må konkretisere det store og viktige samfunnsoppdraget skolen har i dag – og vil ha i fremtiden.

Et helhetlig læreplanverk

Utdypingen av verdigrunnlaget og det brede læringsoppdraget, prinsipper for opplæringen og arbeidet med fornyelse av læreplaner for fagene skal bli sett under ett. Slik vil en ny generell del av læreplanen bli en del av den daglige opplæringen og innholdet i generell del vil gi føringer for et helhetlig læreplanverk. Det er på høy tid.

Til fremtidig sorg eller glede?

Å forstå hvordan et samfunn virker og hvordan man som individ kan påvirke samfunnsutviklingen er ikke enkelt, og da er det viktig at man har en generell del som tvinger oss til å løfte blikket fra det rent didaktiske i skolen – og se elevene som en del av et fremtidig samfunn.

En av de største utfordringene med generell del er at den ikke er integrert godt nok i undervisningen og at den ikke brukes mer bevisst, selv om den nok brukes mye ubevisst. Jeg skulle ønske at samspillet mellom de fagspesifikke læreplanene og generell del var mer tydelig, og at man økte dens status og posisjon.

Når man ser nærmere på de forskjellige mennesketypene som beskrives, og hvilke forventninger og krav som ligger der for fremtidens voksne og samfunnsborgere, ser man hvilket viktig grep dette er og hvor glimrende det tar opp i seg hvilke forventninger samfunnet har til den enkelte.

Det meningssøkende mennesket, hvor man legger vekt på opprinnelsen, det å ha respekt for andres meninger og verdier og at man må ta moralske valg.

Det skapende mennesket, hvordan kreativitet og nysgjerrighet driver samfunnet fremover og hvordan slektsledd etter slektsledd endrer sine levekår og sitt livsinnhold.

Det arbeidende mennesket, så man forstår viktigheten av at mennesket må arbeide for å leve, men også at hånden og ånden må gå sammen og at de er like viktige.

Det allmenndannende menneske hvor viktigheten av tilegnelse av egenskaper og verdier letter samvirket mellom mennesker og gjør det rikt og spennende å leve sammen.

Det samarbeidende mennesket, hvordan en persons evner og identitet utvikles i samspill med andre og at mennesket formes av sine omgivelser samtidig som man også former sine omgivelser.

Det miljøbevisste mennesket som viser hvordan våre valg får konsekvenser over landegrenser og for fremtidige generasjoner.

Dette danner til sammen den helhetlige samfunnsborgeren, nemlig det integrerte mennesket hvor målet er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode.

Generell del ble behandlet og vedtatt av Stortinget i sin tid, noe som ga den en uovertruffen legitimitet. Men når kunnskapsministeren nå har bestemt at 23 års levetid på dette dokumentet er nok bør vi stille oss spørsmålet om hvorfor arbeidet med å endre den generelle delen er så viktig?

Vil vi fortsatt ha en skole med et bredt syn på opplæringen?

Er ikke de mennesketypene som beskrives i generell del viktige fremover?

Vil man endre for endringens skyld?

Eller er dagens samfunn så endret på 23 år at man må endre den, noe som selvfølgelig er mulig men som jeg ikke kan se.

Det er jo en bragd i seg selv at generell del har overlevd så lenge gjennom skiftende regjeringer, uten reformer, og det er kanskje på tide med en modernisering, men vi skal være forsiktige med å røre ved kjernen, nemlig at vi skal utdanne gagns mennesker som skal lage et samfunn for fremtidige generasjoner. Og dette samfunnet må bli like trygt og godt å bo i som for dagens generasjon, uten for store ulikheter og forskjeller.  Dagens generelle del har en utforming som gjør den like gjeldende i dagens skole som for tjue år siden og den ville også stått seg godt fremover uten endringer. Jeg tror ikke at dagens dokument har utspilt sin rolle, til det er den for god, det er heller det at vi ikke er flinke nok til å reflektere over innholdet og bruken.

Skolenes landsforbund skal delta med åpent sinn i arbeidet med ny generell del, og gi våre innspill slik at vi får en ny generell del som er fremtidsrettet, men som samtidig tar opp i seg de gode intensjonene som dagens læreplan tross alt har.

Identitet og mangfold

I de aller fleste tilfeller utvikler vi flere identiteter gjennom livet uten at det oppleves konfliktfylt eller vanskelig. I en studie av muslimske barn og unge i Oslo kalte jeg dette for utvikling av integrerte plurale identiteter. Barna og ungdommene opplevde seg som norske, norsk-pakistanske, muslimer, vanlig ungdom, og det de minst av alt ønsket, var å måtte velge mellom en av disse identitetene. Når jeg valgte å kalle det integrerte plurale identiteter, og ikke bare plurale, var det fordi individene framsto som hele, integrerte personer. For noen, og i enkelte situasjoner, kan det selvsagt oppstå konflikter, spenninger, enten i oss selv (vi vet ikke helt hvem vi er eller hvor vi hører hjemme) eller ved at vi opplever konflikter mellom hva vi selv står for og hva andre tilskriver oss av egenskaper og verdier. I ungdomstida har vi vel alle kjent på disse følelsene.  I en oppdragersituasjon er det ingen grunn til å problematisere spørsmålet om identitet. Det viktigste er å gi rom for, og støtte, barnets eller ungdommens egen mangfoldige utvikling. Primærsosialiseringen som foregår i de nære relasjonene, er selvsagt av størst betydning, men sekundærsosialiseringen i møtet med andre voksne og jevnaldrende i barnehagen og på skolen betyr også mye. Både i primær- og sekundærsosialiseringen dreier det seg om å skape tilhørighet, men også om å gi rom for endring, utvikling.

En av skolens viktigste oppgaver er å gi næring til barnets og ungdommens utvikling. Dette er skolens danningsoppdrag. Det dreier seg om etikk og moralsk veiledning (hva er rett og hva er galt – og hvorfor) og det dreier seg om «mat» til kropp og sjel gjennom møtet med språk, litteratur, musikk, dans, idrett, kunst og håndverk mm. Den mangfoldige kulturarven er en del av den rikdom som skolen kan øse av, både i dannings- og læringsprosessen.

Når det gjelder etikk og moralsk veiledning finnes det ikke noen enkle fasiter å presentere for elevene, men det er noen grunnleggende verdier som skolen –  og det norske samfunnet – står for: likeverd, toleranse, respekt for andre, menneskerettigheter, demokrati. I Norge har disse verdiene sitt historiske grunnlag i kristendom og humanisme, og for majoriteten i Norge vil verdiene fortsatt være forankret i disse livssynene eller i en kombinasjon av dem. De samme verdiene begrunnes imidlertid andre steder i verden, og blant mange av minoritetsgruppene i Norge, i andre livssyn, religioner og ideologier. I den generelle delen av læreplanen, og i skolens praksis, må vi kunne klare å løfte frem disse verdiene som noe vi i fellesskap står for. I den nåværende generelle delen av læreplanen (det meningssøkende menneske) synes det viktigere å poengtere at disse verdiene er en del av den kristne og humanistiske kulturarven enn å fremme verdiene som fellesverdier. Alle elevene, uansett kulturell bakgrunn, må kunne identifisere seg med disse verdiene. Derfor er det viktig å vise elevene at verdiene kan forankres i ulike religioner og livssyn. Dette betyr ikke at den kristne og humanistiske kulturarven skal skjules. Det ville være historisk ukorrekt. I Norge har disse verdiene tradisjonelt vært forankret i kristendom og/eller humanisme. I dag kan verdiene, som skolen bygger på, fortsatt forankres i disse livssynene, men også i andre religioner eller livssyn, eller ganske enkelt i FNs menneskerettigheter. Det er ikke den kristne og humanistiske kulturarven som i dag forener oss som folk.  Norge er mer mangfoldig enn som så. Det er ikke den kristne og humanistiske kulturarven som er garantien for den enkeltes og fellesskapets følelse av identitet og tilhørighet selv om den for mange betyr mye. Vi kaster ikke noe over bord, men vi utvider perspektivet.

Når det gjelder kulturarvens plass i skolen tenker jeg på den som en rikdom man kan øse av mer enn som tradisjoner man skal ha kunnskap om. I hvert fall er det ikke snakk om kunnskap for kunnskapens egen skyld. Hvis kulturarven ikke kan bidra med positive opplevelser for barna/ungdommene i deres samtid, kan den heller ikke bli en arv som det er verdt å bygge videre på.

Tradisjon og mangfold står på ingen måte i et motsetningsforhold. Det kulturelle mangfoldet vi i dag står midt i, er en viktig påminnelse og vekker for å gjenkjenne også mangfoldet i fortiden. Vi kan ta norsk språk som et eksempel. Norsk er fellesspråket i Norge, uansett om vi har det som 1.språk eller 2.språk. Dette fellesspråket foreligger i to normative skriftlige former, bokmål og nynorsk, og i utallige muntlige dialekter. Uenighet om språklige normer og språkbruk har vært, og er, en viktig del av den norske kulturarven. Identitet har ofte vært knyttet til spørsmålet om anerkjennelse av egen språkform. Her er det nok å minne om samenes kamp for anerkjennelse av samisk språk (og kultur). I dag møter dette historiske mangfold et annet mangfold, nemlig møtet mellom norsk og en lang rekke minoritetsspråk. Norsk språkhistorie kan føre oss helt tilbake til gammelnorske tekster, og i samtiden kan vi oppleve rikdommen i å kunne forstå svensk og dansk. Til og med islandsk kan åpne seg gjennom en viss trening og språkhistorisk kunnskap. Og ikke minst: norsk er et indoeuropeisk språk. Vi kan lære oss å kjenne igjen elementer fra utallige andre språk, inkludert urdu og hindi. Å verdsette og styrke flerspråklighet, og å bevare og styrke norsk, ikke minst i forhold til et dominerende verdensspråk som engelsk, er to kamper som er viktige å føre.

Slik kunne vi tatt del etter del av kulturarven (musikk, billedkunst, arkitektur osv.) og vist at det norske er blitt til med utspring i, eller gjennom kontakt med, verden der ute. Kulturarven er ikke statisk, men har alltid blitt påvirket utenfra og vært i endring. I sterke nasjonsbyggende og nasjonalistiske perioder, som på 1800-tallet, og i etterkrigstida, var det en tendens til å rendyrke «det norske», til å framstille det som annerledes – og bedre – enn resten av verden. Slik søkte man i skolen, og i samfunnet for øvrig, å skape en avgrensende nasjonal norsk identitet. I dag er skolens og samfunnets oppgave å skape en inkluderende nasjonal og internasjonal identitet. Vi må erkjenne mangfoldet i det som var, for bedre å kunne møte og forstå det kulturelle mangfoldet som vi i dag er en del av.

Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse

I mine øyne må dette innebære et samfunnsetisk perspektiv: Hva skal kompetansen og ferdighetene brukes til – i fellesskapets tjeneste? Det er ikke vanskelig å se at dannelse – i samfunnsetisk forstand – forutsetter kunnskaper og ferdigheter, men så lenge fagplanene definerer dette primært som kompetansemål og den generelle delen er lite eksplisitt, kommer denne sammenhengen i skyggen.

En læreplan er ikke nødvendigvis meningsfylt og motiverende for dem som står i skolens hverdag. Dagens læreplanverk er ikke noe unntak, til tross for at mål og krav er ment å være mer tydelige og forpliktende enn noen gang. Eller er det her hunden ligger begravet? Mange mener at «menneskets dannelse» og en helhetlig oppfatning av læring har kommet i bakgrunnen for spesifikke kompetanse- og ferdighetsmål som fragmenterer arbeidet i skolen. Verre er det at dette gjør det vanskelig for dagens unge å finne mening i skolegangen som skal danne grunnlaget for deres liv, virke og forhåpninger.

I læreplanverket er det den generelle delen som skal klargjøre skolens verdigrunnlag, og som skal utpeke kursen for fagplanene. Ikke uten grunn ble den generelle delen fra LP97 tatt med over i Kunnskapsløftet (LK06), kanskje i en erkjennelse av at fagplanene med sine kompetansemål trengte en slik verdimessig overbygning. På den andre siden kom det til å bli en avstand mellom disse to delene av planverket, noe det er viktig å unngå når det nå kommer en ny revisjon.

Det er to ulike sider ved dannelse. Den materiale – som er knyttet til innhold (kunnskap, temaer) og den formale – som er opptatt av form (arbeidsmåter, ferdigheter). I dag er det den materiale siden som taper; det snakkes sjelden om skolens og fagenes innhold, enda mindre om hvilke verdimessige perspektiver de skal inngå i.

Ludvigsenutvalget (NOU 2015:8) hadde som mandat å fornye fagenes innhold og struktur. Utvalget kommer med betimelig kritikk av en overflatisk forståelse av kompetanse og ferdigheter, og det gjør seg interessante tanker om faglig og tematisk fordypning. Men det taler med like sterk overbevisning om ”å lære å lære”, ”metakognisjon” og ”selvregulert læring”, altså formale aspekter. Noe mer innholdsrettet er begreper som kritisk tenkning og problemløsning, men utover tre store, generelle og flerfaglige temaer (bærekraftig utvikling, det flerkulturelle samfunnet, folkehelse og livsmestring) savner jeg forestillinger om hvordan skolefag kan gi kontekst til kritisk tenkning, hvilke samtidsaktuelle problemer som krever vår oppmerksomhet og hvilke verdivalg vi står overfor, med andre ord: Hvilket større perspektiv fagene skal reflektere – og som må framgå av den generelle delen av planverket.

Jeg tror det må til en tydeligere tematisering av skolens samfunnsoppdrag, dette i tråd med Ludvigsenutvalgets tanke om fordypning. Vi må lete etter «nøkkeltemaer», bærende temaer, som fanger opp de store spørsmålene i vår tid og som synliggjør verdi- og interessekonflikter, valg og handlingsalternativer, kort sagt hva vi må ta stilling til her i verden. En slik perspektivering av kunnskap må inn i generell del av planverket og legitimeres der. Som struktur er ikke dette ulikt planverket for LP97, med sine sju menneskedannende perspektiver (mennesket som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisst og integrert). Dette er avgjørende perspektiver, men sier lite om betydningen for skolens fag og læreplaner, og er i prinsippet formale. Jeg kan tenke meg mer innholdsklare og overordnede temaer som peker ut skolens retning, og som målbæres gjennom generell del av læreplanverket.

Slike temaer må knyttes til ulike sider ved et målrettet dannelsesprosjekt:

  • økologisk dannelse (nærhet til natur, vern om liv, erkjennelse av grenser)
  • økonomisk dannelse (produksjon og forbruk, vekstens gevinster og kostnader, velferd og solidaritet, fordeling av goder)
  • teknologisk dannelse (teknologiens muligheter og begrensninger, verdikonflikter, digitale medier)
  • politisk dannelse (frihet og styring, demokrati og deltakelse, rettigheter og plikter)
  • kulturell dannelse (identitet og fellesskap, kulturkonflikter, kulturelle uttrykk og kreativ utfoldelse, kulturell selvrefleksjon)
  • praktisk dannelse (håndtering av hverdagen, praktisk arbeid)

Jeg ser for meg at disse temaene utgjør et overordnet dannelsesperspektiv – som må nedfelles og konkretiseres i fagplanene gjennom krav som stilles. Der fagene legger til rette for det, må det synliggjøres ikke bare hvilken kunnskap eller hvilke ferdigheter som trengs – slik som nå – men også hvilke valg, konflikter og verdispørsmål som skal tas opp – med krav om refleksjon og avveining. I andre fag er det mer aktuelt å snakke om handlings- eller opplevelsesmål. Det er ikke noe i veien for at fagplanen opererer med ulike typer mål. Men krav knyttet til kunnskap og kompetanse krever et annet språk enn krav knyttet til dannelse og refleksjon.

Et overordnet mål må være å gi dagens unge en opplevelse av mening. Formålsdebatten må ikke tape for pedagogisk formalisme, fellesskapsmålene for personlig kompetanseutvikling og evnen til refleksjon og motstand for snever lydighet og tilpasning. Hvis dette skjer, innebærer det et meningstap for dagens unge på deres utdanningsvei. Skal vi skape tillit og framtidstro – og ikke mistilpasning og utenforskap – trenger de unge å se andre sider ved skolen enn bare kompetansemål og kontrolliver. Det må ikke bli slik at unge drives inn i ekstremkulturer som tilbyr en mening de ikke finner i skole og samfunn. Hvis unge mister tilliten til voksensamfunnet, kan motstanden bli destruktiv; hvis det skapes tillit, blir motstanden snarere en skapende kraft.

Vil du lese mer om dette?

  • Foros, P. B. og A.J. Vetlesen (2015). Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse; 2.utgave).
  • Foros, P.B. (2016). «Skolens etos. Nivå eller retning? Lydighet eller motstand? I Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, Vol 2, No. 3. (kommer høsten 2016)

Fremtidens skole: Et bredt kompetansebegrep

Kompetansebegrepet gir en bredere inngang enn kunnskapsbegrepet. Her inkluderes kunnskap, ferdigheter, holdninger og etiske vurderinger. Når elever deltar i ulike fellesskap i skolen og samfunnet er det  handlingenes konsekvens for eleven selv og andre som er det sentrale. For å delta og lykkes i dagens og fremtidens samfunn er ikke fagkunnskap alene tilstrekkelig.

Når elevene eksponeres for oppgaver i skolen er det mange aktører som påvirker prosesser og resultater som f.eks. lærere, medelever og foreldre. Alle disse relasjonene skapes av språket i form av dialoger og samspill. Å lære fag, normer, verdier og holdninger er et mangedimensjonalt fenomen. Sagt enklere påvirkes læringen av sosiale, kulturelle, emosjonelle og kognitive forhold. Når elevene utvikler en forståelse for hva læring innebærer vil de se sammenhengen mellom fagkunnskap, det å kunne lære på tvers av fag og situasjoner, samt utforske og skape nye ideer og produkter. Et smalt kunnskapsbegrep vil ikke fange om det mangedimensjonale ved læring i dagens samfunn, der sosiale, kulturelle og teknologiske endringer skaper nye vilkår for samhandling og deltagelse.

En liten historie

Som forsker jobber jeg ofte med skoler. I forskningsprosjekter samarbeider vi med lærere om hva som skal læres og hvordan dette kan gjøres.  Og vi undersøker om teknologier kan bidra til læring. Når man arbeider i skolen er det opplagt hvor viktig det er at elevene innvies i ulike deler av kulturarven og får grunnlag for å møte dagsaktuelle utfordringer. Samtidig ser jeg at elevene innvies og deltar i en annen «verden» enn den mange av oss til vanlig er del av. De snakker og beveger seg i ulike sosiale fellesskap med teknologier som historisk sett er nye. De skriver i app’er, bruker avanserte simuleringer og visualiseringer i fagene, laster opp dokumenter i digitale omgivelser og infrastrukturer, leverer lekser og mottar tilbakemeldinger i læringsplattformen som brukes, og noen ganger bruker de en lærebok. Læreboken gir en forankring i fagene og er en ordnet sekvensiell struktur for læringsarbeidet, men den er bare en av flere ressurser som brukes.

Dialogene som initieres av lærerne gir tilgang til elevenes kompetanser og deres livsverden, hva de erfarer og er opptatt av i og utenfor skolen. Referansene i dialogene er fra fritiden, hjemmet, sosiale medier som f.eks. spill og hva de har jobbet med på skolen tidligere. De skaper sine læringsforløp i nye teknologier og ved hjelp av tekster, bilder og bøker med raske aktivitetsskifter.  Det er klart at elevene må utvikle sine kompetanser i fagene, gjennom ulike arbeidsformene, og hvordan de kan regulere seg selv og andre i et faglig og sosialt samspill. Denne læringen skjer eksplisitt og implisitt i skolen. Noen ganger er det algebra eller religioner som er i fokus, andre ganger er det normer for samspill som blir gjort eksplisitt.  Skolens samfunnsmandat – læring og danning – realiseres i et uendelig antall handlinger hver eneste dag.

 Forskningen

Den forskningen jeg har bidratt til de siste 15 årene har i stor grad vært rettet mot hva elevene lærer og hvordan dette skjer ved bruk av digitale verktøy og omgivelser. Forskningen bør ligge flere år foran hverdagen i skolen skal vi kunne gi gode råd om hva teknologier kan bidra med i elevenes læring. Det er ikke alle teknologier som nødvendigvis fremmer elevenes læring. Noe av det vi finner i studier av elevers bruk av digitale omgivelser er at aktivitetsskifter er kognitivt og sosialt krevende og at det kan oppstå brudd og diskontinuitet i læringen når elevene beveger seg mellom ulike kilder og ressurser. Å bruke mange og ulike ressurser i form og innhold er en stor utfordring for alle elever og lærere. Dette krever at lærerne følger opp faglig innhold og det sosiale samspillet elevene i mellom. Sosial- og selvregulering blir helt avgjørende skal skolen og elevene lykkes med sitt oppdrag og nå målene hver enkelt elev setter seg.

Skolen er mer enn en forberedelse til samfunn- og yrkeslivet 

Ofte beskrives skolen som en stasjon i livsløpet der det mest sentrale er hva elevene gjør etterpå. Dette blir en uriktig beskrivelse av skolen som samfunnsinstitusjon. Når de aller fleste elevene skal være i skolen i 13 år, da må den være meningsfull for elevene hver eneste dag. Selvsagt er skolen en kvalifiseringsarena, men vi må tenke bredere enn dette skal vi lykkes i lærings- og danningsoppdraget.

Med et bredt kompetansebegrep kan vi integrere viktige kompetanser i fagene og kunnskapsområdene som skolen skal innvie elevene i. Samtidig som relevansen av fag og kunnskapsområdene må knyttes til utviklingen av normer, verdier, holdninger og etiske vurderinger. Skolen bør forstås som en arena for utvikling av samfunnet der innvielse i relevant systematisert kunnskap og muligheter for å delta i et mangedimensjonalt fellesskap er det sentrale.  Her dannes normer, verdier og holdninger gjennom handlingenes konsekvenser.

Generell del bør gjennom et bredt kompetansebegrep gi retning for den overordnede forståelsen av elevenes utvikling, der faglige, kognitive, emosjonelle, sosiale og kulturelle, etiske og estetiske dimensjoner utvikles i et tett samspill med omgivelsene og de ressursene skolen og samfunnet tilbyr.

Fremtidens skole trenger et nytt verdidokument

Skolens doble samfunnsoppdrag er utdannelse og dannelse. Faglig kunnskap og skolens dannelsesoppdrag utfyller hverandre. For å kunne delta i samfunnsdebatten må man kunne lese og skrive. For å avsløre tvilsom tallbruk trenger vi regneferdigheter. For å forstå samfunnet vi er en del av, enten det er presidentvalgkampen i USA eller krigen i Syria, trenger vi historie og samfunnskunnskap. Og vi trenger alminnelig folkeskikk. I Meld. St. nr. 28 Fag, fordypning, forståelse varslet regjeringen at vi vil fornye innholdet i skolen. Denne fornyelsen står på to like viktige ben – det ene dreier seg om fagene, det andre om fornyelsen av generell del, skolens verdidokument.

Det er 23 år siden generell del av læreplanen ble skrevet, og vi mener det er på tide med en ny. Vi trenger en generell del som er tilpasset dagens formål i skolen. En generell del som er i takt med Kunnskapsløftet. Vi trenger en generell del som tar innover seg hvor mye Norge har utviklet seg på 23 år. Barna våre må bli best mulig rustet til å leve og jobbe i et samfunn hvor mye vil være annerledes enn i dag.

Samtidig har dagens generell del av læreplanen mange kvaliteter og verdier skole-Norge setter høyt. Dette er det viktig å ta vare på. Det er ingen grunn til å fornye for å fornye. Skolen skal ta vare på en kjerne som ikke endres over tid. Felles verdier og et fundament av kunnskap. Samtidig må den endre seg i takt med tiden vi lever i.

Hva vil vi så med ny generell del? Vi vi fortsatt ha en skole med et bredt syn på opplæringen. Skolen og lærerne skal fortsatt være med å bidra til at dagens barn og unge blir fremtidens voksne på en god måte. De skal mestre egne liv, finne sin plass i samfunnet, og de skal delta i et arbeidsliv vi ennå ikke vet hvordan ser ut.
Vi trenger en generell del som tar verdiene inn i skolehverdagen. Den skal sikre respekten for hver enkelt elevs menneskeverd og verdi. Likeverd og likestilling skal gjennomsyre all opplæring. Demokrati skal være mer enn opplæring om, det skal også være deltakelse og medvirkning.

Å løfte verdiene fra generell del av læreplanen inn i klasserommet er ikke mulig uten læreren. Derfor er jeg opptatt av at ny generell del av læreplanen er noe vi står sammen om, og noe lærerne synes er viktig og meningsfullt å bringe videre til elevene. Generell del sier mye om det store, samfunnsmessige oppdraget lærerne og skolen har. Derfor er det viktig for meg at den skal bli noe lærere og skoleledere er fornøyd med, og noe dere har hatt innflytelse på. Jeg ønsker derfor en mest mulig åpen prosess i arbeidet med ny generell del. Denne bloggen er et forsøk på å gi både lærere, skoleledere, skoleeiere og andre muligheten til å påvirke arbeidet med ny generell del av læreplanen. I tillegg har vi nylig arrangert et felles seminar med Utdanningsforbundet, der prinsippene for generell del var tema. Etter jul vil forskriften om ny generell del av læreplanen i norsk skole sendes ut på formell høring.

Jeg håper mange av dere vil benytte sjansen til å dele kommentarer og innlegg med oss på denne bloggen, før den formelle høringsrunden starter på nyåret! Jeg ønsker at vi sammen kan lage en ny generell del av læreplanen. En ny generell del som vil stå seg lenge og som viser skolens og den enkelte lærers store og viktige samfunnsoppdrag.

Generell del – skolens sjel

Generell del av læreplanen er det viktigste grunnlagsdokumentet i norsk skole. Sist uke sa et enstemmig Storting at revisjonen av læreplanene må føre til et verdiløft i skolen gjennom bedre å innlemme formålsparagrafen i alle fag og på alle nivå. Det er ingen liten bestilling du har fått, Statsråd.

Lykke til!

Dette er vanskelig, men vi i Utdanningsforbundet vil bidra.

Hva skal til?

Jeg tror jeg først må spørre: Hva betyr det å «ta i bruk» et dokument som læreplanens generelle del? Jeg ser på den generelle delen som skolens sjel. Hvordan tar du i bruk en sjel? Denne sjelen er en del av samfunnskontrakten, en del av mandatet til skolen. Jeg mener den beskriver de verdiene som skal ligge til grunn for opplæringen og hvilke verdier opplæringen skal fremme. «Å ta i bruk» de verdier som skolens arbeid skal bygge på, kan i hvert fall IKKE bety at generell del utformes på en måte som fungerer som en manual for læreren, der riktig fremgangsmåte fører til et gitt resultat. Det finnes for eksempel ingen ferdigsnekret metodikk for å dyrke respekten for mangfold. Eller fremme likestilling.

Vi må erkjenne at den generelle delen av læreplanverket verken kan «implementeres» eller «iverksettes» i skolen.

Verdier lever når de får oss til å gjøre kloke og gode valg i situasjoner der det også ligger i vår makt å gjøre det motsatte. Dersom vi underkjenner betydningen av at det må gjøres valg, ender vi opp med anvisninger, rutiner eller fasitløsninger. Det vil svekke verdirefleksjonen. Lærere vet at de må tvinge seg selv og sine kolleger inn i refleksjon rundt verdigrunnlaget for skolen.  Våre handlinger skal tåle å brynes mot dette dokumentet. Da trengs arenaer og anledninger for disse refleksjonsprosessene.

Generell del må være et dokument som skal LEDE oss, men ikke STYRE oss.

Denne verdikontrakten mellom skole og samfunn må forplikte både skole og samfunn. Den må få betydning for det vi gjør I skolen, for samtalen OM skolen og i tilretteleggingen FOR skolen.

I skolen må den generelle delen være et viktig grunnlag for refleksjon. Lærerne har plikt til å anstrenge seg for å finne fram til de gode handlingene. Det holder ikke å ville godt, eller kunne godt. Vi må også gjøre godt.

Læring fører imidlertid ikke alltid til noe godt – fundamentalisme kan læres. Som en overlevende fra Auschwitz skrev:

Jeg så det som intet menneske burde være vitne til: Gasskamre bygd av dyktige ingeniører. Barn gasset i hjel av velutdannete leger. Spedbarn drept av erfarne sykepleiere. Kvinner og deres babyer skutt og brent av mennesker med eksamener fra gymnas og universitet.

Vi som er lærere må reflektere over det vi gjør, vi må «bruke» den generelle delen i vårt arbeid. Vi kan ikke utdanne den neste Eichmann eller Behring Breivik.

Men det finnes heller ingen oppskrift for å unngå akkurat det.
Men generell del må også ha betydning for myndighetens tilrettelegging FOR en god skole.

Alle har følt på kroppen at det ikke alltid er lett å nå igjennom med verdidiskusjoner og med det brede samfunnsmandatet. Testresultater tar i dag for mye tid i den felles refleksjonen og utviklingsarbeidet i skolen.

Verdibasert refleksjon har skapt historiske hendelser i norsk skole som vi er stolte av, og vi er alle enige om at dette er viktig. Kanskje er alle så enige at vi tar det for gitt?

Kanskje vi ikke bruker nok tid på akkurat den refleksjonen?

Kanskje lærere og myndigheter sammen skal lete etter grunnen til at den generelle delen ikke blir brukt så mye som vi skulle ønske?

Kanskje vi skal ta den i bruk ved å utfordre hverandre på verdier nettopp når vi strever med helt andre mål for skolen?

Jeg mener det er nødvendig dersom vi skal få til et verdiløft i skolen, slik Stortinget vil. Læringsresultater og verdispørsmål kan ikke diskuteres uavhengig av hverandre.

Generell del er altså viktig i skolen og for skolen. Men jeg vil også si at verdiene må bli viktigere i den offentlige samtalen OM skolen. Alt for lenge har en teknisk forståelse av læring og kompetanse preget den offentlige debatten. Derfor var Stortingets debatt om Stortingsmelding 28 så forfriskende. Vi hørte i debatten at det er bekymring for bredden i læringsforståelsen, vi hørte nasjonale politikerne understreke at danning er viktig.

Det gjør oss som er lærere optimistiske.

Vi lærere må i tiden som kommer bidra i denne offentlige samtalen. Vi må gjøre verdiene synlige gjennom våre fortellinger fra skolehverdagen. Vi må kanskje også noen ganger tørre å gjøre verdivalg som ikke applauderes av alle, men som vi mener er til elevenes beste. Det er barn og unge som først og fremst har krav på vår lojalitet. Vår profesjonsetiske plattform er helt klar på dette.

Vi trenger denne delen av læreplanen. Vi trenger kanskje en ny og vital variant. Vi bør gi den et annet navn. Og herved leveres en oppfordring om å komme med forslag.

Så tilbake til innledningsspørsmålet: Hva skal så til for å ta den generelle delen i bruk?

Jo…

  • den må ha legitimitet i og utenfor skolen
  • den må gi retning uten å stake ut bare en vei
  • den bør løfte frem dilemmaer og mangfold
  • den bør både verne om og utfordre tradisjoner

Vi lærere kan ikke peke på myndighetene og si at de skal skaffe oss dette dokumentet.

Vi må ta ansvar selv – læreplanene skal bli våre.

Stortinget har sagt til oss at de ønsker en bedre verdiforankring i norsk skole. Det betyr at vi som er lærere også må kunne gjøre ting på andre måter enn i dag. Vi må gi hverandre og samfunnet innsyn i vår praksis.

Vi må bygge de gode profesjons-fellesskapene, og stå opp for det vi tror på.