– Fordi elevene fortjener det

Hernes’ generelle del kan oppfattes som et uttrykk for den store oppdragerens – de ansvarlige og verdibevisste voksne i skolesystemet – fromme ønsker om hva som skal vektlegges i utdanningen og danningen, slik at barn og unge får en bedre verden å overta når de blir voksne og kan bestemme. Men bare for å få det avklart med en gang – jeg synes virkelig at Hernes’ uttrykte verdigrunnlag i gjeldende generell del er flott.

Likevel mener jeg altså at læreplanens generelle del må fornyes, fordi Hernes’ versjon er preget av et læringssyn, eller heller et opplærings- og oppfostringssyn, som gjør eleven til et passivt objekt, og der perspektivet i stor grad (men ikke helt gjennomført) er å forberede barn og unge på et voksent liv.

I innledningen til dagens generelle del står det eksempelvis at ”Opplæringen skal kvalifisere for produktiv innsats… Den må utvikle de evner som trengs … Den må lære de unge å se framover … Den må venne dem til å ta ansvar … Opplæringen må spore den enkelte til driftighet …”

Ny generell del vil vinne mye på å gjøre barn og unge til et aktivt subjekt, der ny forskning om elevens aktive medvirkning i egen læring og danning utgjør grunnlaget når verdigrunnlaget i formålsparagrafen skal integreres i nye læreplaner.

Barn og unge i Norge vet overraskende ofte best hva som er ”barns beste” (fra FN’s barnekonvensjon). Ny generell del bør derfor formuleres slik at barns og unges egen forståelse av de store sakene i formålsparagrafen blir tillagt stor nok betydning.

En kanadisk undersøkelse, gjennomført på videregående skole  Albertaprovinsen, viser at unge er opptatt av de store sakene på sitt eget stadie i livet. Elevene uttrykker blant annet at de i sin skolehverdag ønsker å få løse reelle problemer, få bruke kunnskapen sin i meningsfulle sammenhenger, kunne gjøre en forskjell i verden, bli respektert, erfare hvordan fagområder henger sammen, lære av og med hverandre og i interaksjon med nærmiljøet, ha tilgang til ekstern faglig ekspertise, få mer tid til dialog og samtale med hverandre, ha personlig tilknytning til lærer, jobbe med oppgaver knyttet til det virkelige liv, ha anledning til hyppig elevsamarbeid, få mulighet til å velge mellom ulike typer arbeidsoppgaver og vurderingsformer, og få utfordringer som passer til sine interesser og utviklingsnivåer.

Hovedpoenget mitt er derfor å endre vinklingen i generell del av læreplanen fra begrepene ”opplæring” og ”oppfostring” til ”elevmedvirkning” og ”livsmestring”. Fordi elevene fortjener det.

Personlig økonomi er læring for livet

Personlig økonomi er et eksempel på en kompetanse som blir stadig viktigere i samfunnet. Utviklingen fremover vil preges av større kompleksitet, mer mangfold og valgmuligheter, og raskere endringstakt enn det vi ser i dag. Derfor må opplæring i personlig økonomi prioriteres i fremtidens skole.

Det er ingen tvil om at grunnleggende økonomiforståelse blir stadig viktigere fra ung alder. Skal man delta i dagens samfunn er kompetanse i personlig økonomi like viktig som det å kunne lese og skrive. Alle må ta finansielle beslutninger som krever et minimum av kunnskap. Forståelse for økonomi arves, og dårlige vaner og kunnskap videreføres til neste generasjon. Styrket økonomikunnskap vil derfor forebygge økte forskjeller og kunne bidra til en likere start på livet for alle. Personlig økonomi kan derfor ikke overlates til den enkelte å lære seg på egenhånd.

Nødvendig kunnskap 

Den enkelte tar på seg større risiko, og sparing til egen bolig og egen pensjon er blitt viktigere enn før. Pensjonsreformen i 2011 aktualiserer betydningen av kunnskap om folketrygd, behovet for sparing og ansvarliggjøring av den enkelte. Forskning har vist at mange unge ikke forstår begreper som rente og inflasjon og ikke vet at ulike investeringer kan ha ulik risiko. Uten nødvendig kunnskap er det lett å trå feil.

Ungdom møter flere økonomiske fristelser enn før, og i stadig yngre alder. Forbrukspress kombinert med avbetalingsløsninger, uregulerte låneordninger i sosiale medier og manglende kunnskap om konsekvenser er en farlig blanding. Skolens opplæring må ta inn over seg denne utviklingen.

Personlig økonomi i skolen handler om langsiktig forebygging av økonomiske problemer. Det handler om holdninger til gjeld, kreditt og økonomiforståelse. Alt dette er viktig kunnskap for å forberede seg på morgendagens arbeids- og samfunnsliv og må få større plass i fremtidens skole.

Klare kompetansemål

Med dagens læreplaner er erfaringen at undervisningen i temaet er tilfeldig, lite systematisk og for mye opp til den enkelte skole. Finansnæringen gjør en stor innsats og bidro i fjor til at mer enn 33.000 elever i ungdomsskolen og videregående skole fikk opplæring i personlig økonomi. Finansnæringen vil fortsette å bidra, men skolen må ta et større ansvar. Så lenge det ikke er satt klare kompetansemål på området, vet vi at økonomiopplæringen vil tape i prioriteringen mot de områdene man måles på.

Vi ønsker reflekterte unge forbrukere som stiller kritiske spørsmål og tar bevisste valg. Som samfunn har vi ikke råd til å la en ny generasjon ungdommer gå over i de voksnes rekker uten kompetanse i personlig økonomi. Skal vi ha en skole for livet, må grunnleggende kompetanse i økonomi være helt sentralt.

Karakterar på venskap?

Samfunnet er i svært stor endring. Ein stor del av den menneskelege kommunikasjonen er i form av digitale signal sendt i lysets hastigheit mellom dataserverar. Sosiale media har gjort sitt inntog i norske born sine liv. Kva rolle skal skulen ha? Meldingane går som Ping-pong-ballar mellom individ og digitale sosiale grupper. Formålet er ofte fasadebygging og er ein kamp om å vere synleg i dei sosiale media. I sterk kontrast til denne ukulturen er muligheitene som no opnar seg ved at samfunnet nærmar seg ei fulldigitalisering.

I Ludvigsenutvalet sin siste rapport vart eit breitt kompetanseomgrep flagga høgt. Sosial- og emosjonell kompetanse skulle vurderast nesten på lik linje med det faglege. Stortinget meiner sosial kompetanse er vesentleg når skulen skal gjere elevane i stand til å meistre eigne liv, Regjeringa vil ha dette handsama i læreplanen si generelle del. Korleis vi skal løyse oppgåva avslørast om kort tid med høyringsnotatet for generell del.

La ikkje faglege kompetansemål bli sidestilt med emosjonell og sosial kompetanse. La skulen vere eit friområde der born og unge fritt kan dukke ned i kunnskapen. Dette utan å ta omsyn  til endå eit nytt sett med sosiale kompetansekrav gitt av eksterne aktørar slik som i sosiale media. I klasseromma finn ein eit fantastisk mangfald av ulike personlegheiter. Å vurdere sosial og emosjonell kompetanse kan i verste fall føre til at dette fargerike bildet bleiknar. Kva rett har vi som lektorar til å vurdere born og unge sin sosiale- og emosjonelle kompetanse?

Ei ordning med eigne karakterar i orden, åtferd og eventuelt også flid (innsats og uthald) kan nok vere ryddigare. Ei slik ordning kan også føre til at elevane blir meir bevisste at ein kan skilje person og sak, personlege eigenskapar og faglege prestasjonar, innsats og resultat. Dette kunne eventuelt stimulere til metakognisjon.

Skulen som digital motkultur

Tidlegare var det eit skarpt skilje mellom skule- og utanomskuleaktivitetar. No blir skiljet viska ut. Born og unge er på mange skular i konstant kontakt med det som skjer i den sosial-digitale verda i tillegg til at dei skal ta del i ei krevjande utdanning. Opne trådlause skulenettverk og fri bruk av PCar og smarttelefonar i friminutta skaper ein spøkelseaktig stemning i skulegarden. Dei trådlause routarane kokar, men metakommunikasjon mellom elevane er heilt på frysepunktet. Det er urovekkande mange unge som blir utsett for sjikane og mobbing på nettet. Skulen må både vere ein motkultur til dette, og samtidig må elevane føle seg heilt trygge på at skulen aldri skal vere ein arena for digital mobbing.

Politikarar har gjennom fleire år pressa på at elevar skal kunne anonymt evaluere lærarane sine i digitale spørjeundersøkingar. Evaluering er bra, men ikkje anonymt. Bør ikkje elevar lærast opp til å stå for meiningane sine til tross for den asymmetriske maktposisjonen det er mellom lærar og elev? Vi vil vel ikkje at framtidas arbeidstakarar anonymt skal leggje ut ytringar på nettet viss dei har forhold dei vil ha retta opp på arbeidsplassen sin? Vi må aldri gløyme at ein av føresetnadene  for eit  godt fungerande demokrati, er dialog.  Elevar bør ikkje avlærast, men lærast opp til å vere viktige aktørar i vårt demokrati.

Eit utflytande kunnskapssyn

All kunnskap ligg eit «klikk» unna, er ei halding som mange har. Søkemotorar serverer tusenvis av artiklar om alle tenkjelege tema. Skulen har eit ansvar med å rettleie elevane i denne jungelen av informasjon. Nøkkelen ligg i lærarar med høg utdanning, grunnleggjande kunnskapar hos elevane sjølve og ikkje minst kjeldekritikk. Ser ein på internettartiklar så har desse eit stort spenn i fagleg nivå. Å kunne tolke og forstå krev kompetanse på høgt nivå. Lektorar kjenner gjennom si utdanning godt til ulike utdanningsinstitusjonar og forskingsorgan, veit kva som held vitskapleg mål og om artiklar er henta frå anerkjente tidsskrift eller ikkje. Hand i hand, digital utvikling og fagleg kompetente lærarar.

Etter desse digitale sparka, må ingen misforstå. Teknologisk utvikling, sosiale media og i det heile  – digitalisering av samfunnet må møtast med ei positiv halding. Vi har sett at den nye utviklinga kan gje gode vi aldri før har hatt, og ho kan  i lag med kompetente lærekrefter revolusjonere skulen. Likevel må vi ikkje gløyme at datateknologi er eit hjelpemiddel og ikkje eit mål i seg sjølv. Som ein sportskommentator ein gong sa: «Det bør ringe eit varsellys». Dette lyset bør ringe når teknologien er på  eit kryssande spor til eit trygt og godt læringsmiljø for elevane. På eit kryssande spor til ein mobbefri skule. På kryssande spor for opplæring av komande demokratiske medborgarar.

Skolens samfunnsoppdrag krever mer enn et kunnskapsløft

Etter et Kunnskapsløfte med stort gap mellom fagplaner og generell del, er det nødvendig at den førende delen tydeliggjøres i resten av læreplanverket. Skolens samfunnsoppdrag, dens verdigrunnlag og formål, må avspeiles og forankres i fagplanene. Skoleledere, lærere og lærerutdannere må kunne anvende fagplanene med et integrert samfunnsoppdrag. Planene må fremme demokrati, slik at vi lærere får i oppgave å gjøre det samme. I tråd med dette understreker Stortingsmelding nr. 28 (2015-2016) at læreplanverket må henge bedre sammen, slik at skolens verdigrunnlag og brede formål får større betydning for skolens praksis.

Kunnskapsministeren skriver også at man vil gjøre skolens verdigrunnlag aktuelt i alle fag og i alle timer. Videre skriver han at han ønsker en generell del som viser skolens og den enkelte lærers store og viktige samfunnsoppdrag. Slik jeg ser det viser dagens generelle del nettopp dette. Det som må fornyes er derimot formål med fagene og kompetansemålene. Her må den generelle delen tydeliggjøres og forankres. Fagplanene må gjenspeile skolens samfunnsoppdrag – både kunnskapene, verdiene og ferdighetene. Med andre ord: fagplanene må legge til rette for opplæring om, for og gjennom demokrati.

I min studie (masteroppgave) av grunnskolelærerutdanningens bidrag til grunnskolens samfunnsoppdrag (det jeg i studien kaller demokratiopplæring) kom det frem at flere lærerutdannere, ved en større institusjon, i stor grad er usikre på de ulike fagenes ansvar for samfunnsoppdraget. Studentene viser derimot vilje og forståelse ovenfor samfunnsoppdraget, men usikkerhet omkring utførelsen og i hvilken grad de opplever å ha blitt kvalifisert. Dersom en stor andel lærerutdannere i liten grad opplever at deres fag har ansvar for skolens overordnede formål, vil det kunne resultere i nyutdannede lærere som ikke opplever seg rustet til å utføre skolens lovpålagte ansvar. Hvordan skal man da kunne utføre demokratiske prosesser i klasserommet, eller formidle demokratiske verdier gjennom undervisningen?

Kunnskapsløftets kompetansemål har vært utgangspunkt for arbeidet med lokale fagplaner, årsplaner og undervisningsopplegg, de har blitt målt og vurdert – i hele ti år. Føringene for at morgendagens medborgere skal mestre egne liv, og deltakelse i samfunnet, må bli en del av  verktøyet som kontinuerlig blir brukt i skolen. Den generelle delen må integreres slik at innholdet ikke tas for gitt, eller blir glemt og lagt bort i en travel hverdag. Lærere må bli trygge på oppdraget ved at oppdraget tydeliggjøres. Skoleledere, lærere, lærerutdannere og studenter må bli trygge på fagenes rolle for samfunnsoppdraget, som jo dekker både kunnskaper, verdiformidling og ferdigheter. Den generelle delen må bli et anvendelig verktøy  for alle som jobber med grunnskoleutdanning. Samfunnsoppdraget må finnes og forstås for å kunne brukes.

Hvorfor skal å kunne synge være en fagovergripende kompetanse i den generelle delen av læreplanen?

Det finnes mange momenter i NOU 2015:8, som kan gi retning til at å synge bør være en fagovergripende kompetanse: eks. folkehelse, livsmestring, praktisk estetiske fag og samhandling.

I NOU 2015:8 (s.29) defineres muntlig kompetanse som: å lytte, tale og samtale. I fagplanen i musikk står det at å uttrykke seg muntlig innebærer å kunne synge. Jeg mener at å synge bør bli eksemplifisert under begrepet muntlig kompetanse i den generelle læreplanen. Å synge gir også god hjelp til uttaletrening og å lære noe utenat.

UNESCO (2004) har beskrevet kunstfagenes rolle og innvirkning på læring og trivsel. Professor Anne Bamford konkluderer i en rapport med at det behøves utdanning i kunstfag og utdanning gjennom kunstfag. Dette vil slik jeg ser det representere nødvendigheten av at sang og andre kunstfag skal være fagovergripende.
Det foreligger også forskning på hvordan sang og musikk påvirker hjernen, og det støtter opp under at å synge bør bli omtalt og fokusert i den generelle læreplanen. (og i fagene)

I NOU 2015:8  (s.90) oppfordres også nasjonale myndigheter til å kartlegge på hvilke områder det er særlig behov for kompetanseheving for å nå de overordnede målsettingene. Det kan bety at det er behov for å kartlegge og sette i gang tiltak knyttet til allmennlærerens kompetanse i å synge både i skolen og i lærerutdanningen.

Å synge i klasserommet er avhengig av læreren, og min erfaring er at det ofte er tilfeldig om det skjer. Når Ludvigsenutvalget påpeker sammenhengen mellom læreplanen og lærerutdanningen, så blir det håp.  For noen år siden skrev Peder Haug, professor i pedagogikk, en artikkel i Dagbladet, om at det i 1997 ble vedtatt på Stortinget at det skulle synges i lærerutdanningen i alle fag. Det tror jeg heller ikke har skjedd.
Å synge må komme inn som et gjennomgripende element både i profesjonsfaget og i de enkelte undervisningsfagene på lærerhøgskolen. Enhver lærerstudent må få kompetanse i sangledelse, stemmebruk, samt et stort tilfang av ”gamle” og nye sanger som sin bærbare kompetanse. ”Alle lærere må bli sanglærere!”, sa Mads Berg (han med sangboken) for snart 100 år siden.

I NOU 2015:8 s. 58 står det: ”Den emosjonelle og sosiale siden ved den skapende musikkaktiviteten har betydning for barn og unges identitetsdanning”. Min erfaring er at å synge også kan berike temaer i fag og brukes som læringsverktøy. I den generelle delen av læreplanverket fra 1996 sto det i siste målformulering: ” Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode- å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.”
Vi er i en tid hvor vi må skape en global tenkemåte for en bærekraftig utvikling.
Barn og unge må bli trygge og ha tillit til sin egen stemme i fellesskapet.
Å KUNNE SYNGE er et bidrag til dette.

Who am I? Brudd med den gamle generelle læreplanen

Hvor er så veien videre når dine elever har blitt «flinke», slik som du er som lærer? Etter min oppfatning vil en lærers bidrag til sine elever ha en klar sammenheng med hvem han/hun «er», fremfor hva han/hun kan. På lik linje mener jeg at Frogn sin mulighet til å ligge «ett steg foran», har en klar sammenheng med hvem skolen «er».

Hvordan så besvare spørsmålet: «Hvem er jeg?»

Jeg har selvfølgelig ikke svaret til noen på dette spørsmålet, men jeg drister meg til å «peke i en retning»:

Jeg vil kort benytte meg av fagfeltet «kybernetikk» for å vise en mulig retning, men i senere innlegg vil jeg også bruke andre eksempler som forhåpentligvis kan gjøre det enda tydeligere «hvem jeg er». Kjernen i min egen undervisning kommer fra at jeg «vet hvem jeg er».

 

Kybernetikk

En mulig utfordring for «de flinke elevene» (eller «flinke skolene») er at de er delvis forankret i «fremmedreferanse», som kjennetegnes ved «lydighet» (lette å håndtere og styre), samt at «overlevelse» er deres ledestjerne. Fremmedreferanse betyr at man er styrt av ytre autoriteter og er derfor uvitende om sin «indre autoritet» (vet ikke «hvem du er»). Derfor følger man til dels «andre», eller ytre autoritet, for å «overleve».

Neste trinn i utvikling er forankring i «selvreferanse», som paradoksalt nok kjennetegnes ved «ulydighet» (man er lydig til sin «indre stemme»), samt at «mening» er ledestjerne. Selvreferanse betyr følgelig at man er styrt av sin «indre autoritet» (du vet «hvem du er»).  Mening skapes dermed gjennom å uttrykke hvem du er, og dette er kun mulig gjennom egen inspirasjon. Alle handlinger som ikke er inspirert gir ingen mening.

Fremmedreferanse i skolen tar energi fra elever/lærere og selvreferanse skaper energi.

Etter mitt syn er det avgjørende at «flinke elever» (og «flinke skoler») skifter fra delvis «fremmedreferanse» til «selvreferanse» for å komme videre i sin utvikling.

Så til mitt hovedpoeng; dette skiftet innebærer at man potensielt utløser et sprang i dagens pedagogikk, hvor man går fra kontroll til autonomi, og fra «fremmedreferanse» (forsøker å endre «sitt objekt», som er andre mennesker) til «selvreferanse» (forsøker å endre seg selv).

For å gjennomføre dette skiftet vil elever (og lærere) kun fokusere på endring i seg selv, dersom de ønsker å endre sin erfaring. Dette gjelder også lærere i sine klasserom; er det noe som ikke fungerer så vil de se i seg selv for endring (og ikke peke på sine elever).

Det er min påstand at dersom dette blir ledestjerne i en skole, vil man i denne skolen utdanne elever (og ansatte) med klare grenser (har aldri «svaret» til andre mennesker), tillit nok til å åpne et rom som ansvarliggjør eleven for egen læring (se seg selv), og skape en integritet og autoritet i eleven som skiller seg ut.

«Kontroll» er symbolet på en verden av overlevelse i det gamle paradigmet. «Tillit» er symbolet på en verden av mening i det nye paradigmet.

Dette skriver jeg fordi jeg var en «flink elev» og dypt forankret i «fremmedreferanse» («fortell meg hva jeg skal gjøre for å få en god karakter»). Jeg ble som en direkte følge av dette umoden i min dannelsesprosess. Det vil si at den «indre stemmen» blir utydelig.

Sammen med min tvillingbror har jeg arbeidet med en foreløpig prosessbeskrivelse til en doktorgrad som har sitt utgangspunkt i et klasserom som er 100 % forankret i «selvreferanse». I dette klasserommet kan det ikke forekomme noen form for ytre kontroll eller tvang.

Intensjonen er å avdekke en ny orden; selvorganisering. Finland som skolenasjon tar etter min oppfatning små steg i denne retningen (se innlegg på denne siden av Inger-Lise):

Link: https://brightside.me/wonder-curiosities/finland-will-become-the-first-country-in-the-world-to-get-rid-of-all-school-subjects-259910/

Etter mitt syn er det særdeles viktig å ta inn over seg at det å være forankret i «fremmedreferanse», med «overlevelse som ledestjerne, er en «knapphetstilstand». Det betyr at gjennom dette «iakttagerperspektiv» vil det eksistere en «knapphet» på lærere, penger, flinke elever, assistenter, innsats og alle typer ressurser, uansett hvilke tiltak du setter inn. Dette er et direkte resultat av at «du ikke vet hvem du er».

Like viktig er det å ta innover seg at i «selvreferanse» eksisterer ingen «knapphet», nettopp fordi du «vet hvem du er». Normalfordelingen av elever vi alle er så vant til, skapt av tanken om «utility eller nytteverdi» fra økonomisk teori (de sterke elevene og de svake), oppløses og forsvinner.

Vi får et paradigmeskifte. Jeg skal komme tilbake til grunnforutsetningene for «selvreferanse» i et senere innlegg.

Til slutt:

Fremtidens mandat for norsk skole er etter min oppfatning at eleven kun skal besvare spørsmålet «hvem er jeg?», i løpet av 13 års skolegang. I et dannelsesperspektiv snakker jeg her om identitet helt nede på grunnleggende funksjonsnivå: En ny type identitet som får utallige millioner barn over hele verden til å «bygge sin egen verden» i det grafisk enkle spillet «MineCraft». En ny type identitet som gjør at mange store bedrifter nå er i ferd med å bli utdatert. Dette er bedrifter vi tradisjonelt har utdannet elever til å «passe inn i».

Dersom vi tillater barnet å bygge sin egen verden (selv besvare spørsmålet «hvem er jeg?») åpner vi opp for den nye skolen. Vi får dermed en sammenfatning av hele den generelle delen av læreplanen i elevens besvarelse av dette spørsmålet. Vår «allmenndannende verden» gir ikke lenger eleven energi. Et tydelig symptom på dette er elevenes krav om underholdning i timen for å «holde ut» vår skole (inspirert av blant andre Lev Vygotskij fra 1920-tallet), eller alle «mangler» vi finner på elevene.

Så derfor oppfordrer jeg lærere på Frogn, og i hele Norge, om å stille seg selv spørsmålet:

«Hvem er jeg?»

Når alle har besvart dette spørsmålet får vi et skifte fra «å lære» (mangler noe) til «å være» (vi er hele). Den «lærende tilstanden» avløses av det «emergerende», autentiske mennesket.

La det synge fra grunnfjellet!

Generell del har fungert som et etisk ankerfeste som vi har kunnet bruke for å forsvare bredde og mangfold i opplæringen. Om det ikke er et dokument som vi tar frem for å planlegge og gjennomføre konkret undervisning, er det likevel dette grunnfjellet av verdier, kunnskapssyn og menneskesyn vi baserer profesjonaliteten og yrkesutøvelsen på. Når vi føler at kvaliteten i oppdraget vårt er truet, er det til dette dokumentet vi vender oss, for å få bekreftet kjerneverdiene og samle energi til å endre eller holde på kursen.

Vi underviser nå innenfor en læreplan (K06) som i praksis har ført til en sterk grad av ettersyn, styring og kontroll. Dokumentasjon og måling har fått sitt eget liv i skolen, og kravet om målbarhet har fått en stadig sterkere betydning. Om målbarhetskravet forplanter seg også inn i generell del, vil pragmatikken kunne true pedagogikken og danningsaspektet som har hele livsløpet som virkefelt vil vannes ut av kortsiktig og smal nyttetenking.

Mest som et privat eksperiment prøvde jeg å se for meg hvorvidt det var mulig å integrere de ulike anbefalingene som ligger i Ludvigsen-rapporten, lærerrollerapporten og den nyeste stortingsmeldingen om skole, og utmeisle de i en ny generell del selv.

Videre er det en hel rekke spenninger som må adresseres. I tilfeldig rekkefølge kan for eksempel disse nevnes: Danning versus utdanning. Livsmestring på et indre og ytre plan. Individ versus gruppe. Selvhevdelse versus sosialt ansvar. Kunnskapsformer. Tradisjon versus innovasjon. Lokal versus global. Tro versus viten. Natur versus kultur. Undervisning versus læring. Ledelse versus styring. Metodefrihet versus metodeansvar. Grunnleggende versus avanserte ferdigheter. Progresjon versus repetisjon. Teori versus praksis. Vurdering versus måling. Lokal autonomi versus sentrale styringer. Konsum versus bærekraft. Dybdelæring versus overflatelæring. Del versus helhet.

Dette er omfattende og krevende spenninger der en «ja takk, begge deler»-tilnærming bare helt unntaksvis lar seg gjennomføre fullt ut. I tillegg bør tilnærmingen være så upolitisk som mulig, for å sikre oppslutning på tvers av partitilhørighet og sikre en viss levetid.

Dypest sett skal dokumentet være både hjerte og hode for den øvrige læreplanen, et inspirerende verdidokument som skal kunne brukes til å kvalitetssikre den endelige pedagogiske praksis. En sånn stiloppgave kan ikke en norsklærer la passere.

I løpet av noen dager hadde jeg skrevet meg gjennom et utkast til ny generell del av læreplanen, og delte utkast underveis på lærersider på sosiale media, for å se hvordan lærere ville respondere på mine tilnærminger og mulige løsninger.

Det var veldig oppmuntrende. En av de som leste utkastet til ende, skrev: «Nå synger det fra grunnfjellet». Å få en sånn tilbakemelding er i seg selv nok belønning for hele dette arbeidet. Jeg har ingen illusjoner om at en sånn enkelmannsinnsats skal ha noen stor betydning ut over litt heiarop på sosiale media. Jeg tror likevel at den som er opptatt av at vi skal ha en generell del av læreplanen som skal ha en betydning og verdi ut over rent festskriftstatus, vil kunne finne inspirasjon i del og helhet i dette skriftlige produktet mitt. Dokumentet bør for øvrig endre navn fra «Generell» til «Grunnleggende del av læreplanen»

Utkastet er på 19 sider, og har følgende deler:

  • Opplæringens formål
  • Mennesket først. Mening, norm og mangfold
  • Kunnskap og kreativitet. Brytning mellom gammelt og nytt
  • Fra grunnlagsdokument til god undervisning. Noen føringer og forutsetninger.
  • Fra grunnleggende til komplekse ferdigheter. Forutsetninger for dybdelæring
  • Danning og utdanning – helhet og del

Fra utkastet:

En god relasjon mellom lærer og elev er en forutsetning for all god læring. Hver elev har rett til å utvikle og realisere seg ut fra sitt faglige, sosiale og emosjonelle ståsted. Eleven har krav på en tilstedeværende lærer og til enhver å bli møtt med respekt, omsorg og omtanke. Hvordan læreren forvalter det daglige møtet med den enkelte elev og elevgruppen ligger til grunn for all faglig, sosial og emosjonell læring. Dette fordrer bred menneskekunnskap og et inkluderende menneskesyn. Undervisningen skal være personlig uten å være privat. Humor, tålmodighet, faglig standhaftighet og realistiske ambisjoner er dyder, egenskaper, holdninger og innsikter som er avgjørende bestanddeler i en relasjon som vil stimulere til god læring. At læreren både føler og uttrykker genuin glede og optimisme i møte med eleven er avgjørende for å bygge motivasjon og ambisjoner hos eleven. Dette er avgjørende for å kunne realisere læreplanens bredde av målsetninger og formål.

Lenke til utkastet og en introduksjon publisert på agendamagasin.no:

http://agendamagasin.no/wp-content/uploads/2016/11/UlvestadGenerell.pdf

http://agendamagasin.no/kommentarer/la-synge-grunnfjellet/

En ny generell del må åpne landskapet og mulighetene inn i en ny tid

Spesielt er dette viktig når hverdagen er krevende og man mister mål og hensikt litt av syne. Da kan det være lurt å krype tilbake til formålet som står fast, viser vei, og gir mening; «A-ha, ja, det er derfor jeg gjør dette!».

Den generelle delen av læreplanen har til hensikt å utdype formålsparagrafen. Som selve lovteksten gir den mening og retning til arbeidet, både de lange linjene og de daglige utfordringene. Den generelle delen setter mandatet i en kontekst og speiler det komplekse samfunnet og livet som vi alle er en del av. Den er overbyggende i form og innhold, og bør – ideelt sett – integreres med alle mål i alle fag. Da åpnes mulighetene til å oppfylle skolens dobbelt-oppgave i det daglige arbeidet: Å medvirke til både dannelse og utdannelse.

Samtidig kan dette overordnede (eller generelle) gjøre hele teksten vanskelig å omsette til praktisk virkelighet. Jeg kjenner mange som uttrykker at den er mest egnet for festtaler og politiske budskap. Noen omtaler den som svulstig, lite tilgjengelig og ikke målbar. Og dermed ikke brukbar.

Jeg hører til blant de som tenker at den generelle delen er absolutt nødvendig og gull verdt. Samtidig må vi ta motforestillinger på alvor og hjelpe hverandre til å utforske den i langt større grad enn vi kanskje gjør. Hva betyr den for mitt virke? Der jeg jobber? Med de barna/ungdommene jeg har i klassen nå? For kollegaen min som står med sine utfordringer? For den skolen jeg leder? Der jeg er vaktmester? Kan jeg bidra til å gjøre den mer anvendelig?

Nå har vi alle en gyllen anledning til å påvirke. Den generelle delen slik vi kjenner den, ble skrevet for over tyve år siden. Det er tid for å fornye den, det har Kunnskapsdepartementet bestemt. Formålsparagrafen ligger til grunn, og skolen skal fortsatt medvirke til både dannelse og utdannelse. Heldigvis. Men samfunnet har endret seg, og utfordringene er til dels annerledes enn på begynnelsen av 90-tallet. Dagens skolevirkelighet ser annerledes ut, mulighetene er nye og større, og elevenes hverdag innebærer andre utfordringer. Her er noen av de endringene rundt oss som jeg tenker en ny, generell del bør omtale:

  • Vi ser fra Ungdata og andre undersøkelser at det på mange områder går bedre med ungdom i dag enn tidligere. Det rapporteres om mindre tobakk og rus, de har god kontakt med foreldre, de har venner og sosiale nettverk og stadig flere gjennomfører videregående opplæring. Samtidig ser vi at ungdom opplever et stort press med hensyn til skoleprestasjoner, karriereplaner og utseende, og at antall unge med psykiske lidelser Dette gjelder særlig jenter. Kan vi bidra til å dempe dette presset uten å ta bort de positive sidene ved å strekke seg etter ny kunnskap og høy måloppnåelse?
  • Den digitale revolusjonen har gitt oss fantastiske muligheter, men åpner også for nye og mer utspekulerte måter å mobbe hverandre på. Tidligere kunne man lettere se en enkeltelev som ble utestengt, slått eller plaget. Og man visste at friminutter og tiden rett før og etter skoledagen var kritiske. Nå vet vi ikke lenger hvem som blir mobbet, og de som utsettes for mobbingen, får kanskje aldri fri – det kan pågå døgnet rundt. De sosiale mediene eksisterte ikke for 20 år siden. Hvordan håndterer vi klokt den utviklingen i skolehverdagen?
  • Det norske samfunnet har blitt mer internasjonalt, og skolene har et langt større innslag av elever fra andre land, både som 1., 2. og 3. generasjons innvandrere. Dette utfordrer skolens og elevenes verdier, jfr diskusjon om hodeplagg, svømmeundervisning, gudstjenester i skolens regi, mv. Respekten for ulike religiøse og kulturelle meninger og tradisjoner er ikke gitt oss fra naturens side. Den må oppøves og holdes ved like, og skolen bør bidra til dette.
  • I tillegg til at samfunnet vårt er mer etnisk sammensatt og vi lever tettere på andre kulturer, så får også vi del i hele verdens nyhetsbilder – og hendelser i rasende fart. Terror, trusler og menneskeskapte lidelser og katastrofer formidles i en jevn strøm på våre digitale enheter. Hva betyr det for skolehverdagen og lærernes daglige strev for å gjennomføre læreplanenes målsettinger?
  • Hva med nye teknologier? Dagens unge er den første generasjon elever som intuitivt kan mer enn sin lærer innen flere av disse områdene. Hvordan ser dette ut om nye 20 år? På hvor mange og hvilke områder er det da slik? Dette fordrer store krav til kritisk tenkning og etisk refleksjon. Det må oppøves og praktiseres slik at vi består prøven når fristelsene og mulighetene byr seg til å bryte barrierer vi ikke har godt av – for vår egen og ikke minst neste generasjons skyld.
  • En utfordring til, når fremtiden ikke bare innebærer at gammel kunnskap skal overføres til neste generasjon. Kunnskapen utvikles mens vi lærer den, «as we speak», og arbeidsmarkedet endrer seg rekordraskt. De jobber vi utdanner våre ungdommer til, er kanskje ikke skapt, og de mest populære jobbene i dag fantes ikke for 15 år siden. Hva betyr det for skolen? Ludvigsen-utvalget (NOU 2015:8) har skrevet mye om dette. Vi må fokusere på å lære elevene å lære. Og vi må tørre å la den enkelte elev få være med på å utforske hvordan det best kan gjøres.

Ja, det er nødvendig å fornye den generelle delen. Men den må ikke skrotes. Verden er ny, spennende og full av muligheter og positive utfordringer (parallelt med alt det «skumle»). Av begge grunner må vi beholde intensjonen med en overbyggende konstruksjon, en helhet, noe som setter de enkelte læreplaner og kompetansemål inn i en større meningssammenheng. Noe som gjør det mulig å utforske den nye virkeligheten som skapes, men som samtidig sørger for at det skjer med respekt, likeverd, empati, og alle de andre grunnleggende verdiene vi vil at samfunnet vårt skal preges av. En ny generell del må fortsatt åpne landskapet og mulighetene for skoleeiere/skoler, innenfor skolens mandat, i en ny tid.

Det vanskeligste faget har ingen timer

I tillegg til fag skal skolen ruste barn og unge til å møte og mestre livets mange utfordringer. De skal være både meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, samarbeidende og miljøbevisste. Bli til «gagns mennesker» rett og slett. Og alle disse gode, til dels motstridende målene, skal ende opp i det integrerte mennesket. Den generelle delen av skolens læreplaner angir hvordan individet skal utvikle seg og nå ut i sitt eget grenseland, samtidig som hun skal kunne fungere sammen med andre. Vi som jobber i skolen skal møte elevene med respekt, tillit – og krav, og samtidig gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Opplæringslovens formålsparagraf pålegger oss i tillegg å motarbeide alle former for diskriminering. Hvor vanskelig det kan være i et flerkulturelt klasserom har jeg selv fått kjenne på kroppen.

«Vi driter i politikk», annonserte gutta tøft og høylytt, men de glemte seg litt da de fikk listen over viktige samfunnsoppgaver, og skulle prioritere og fordele penger. Faget var samfunnsfag, statsbudsjettet var tema. Det var en ren gutteklasse, flest norske elever, men også en østeuropeer, to kurdere og en med vietnamesisk bakgrunn. Etter individuelt arbeid og gruppesamtaler, kom klassediskusjonen. Elevenes prioriteringer ble sammenlignet med statsbudsjettet. Så langt gikk det hele ryddig for seg, med mye faglig læring underveis. Men så kom det store spørsmålet: Hvor kan vi spare, for å få mer til noe annet? En av elevene med norsk kulturbakgrunn mente at Norge har for mange innvandrere, og at vi ville hatt mer penger til andre – og ifølge ham bedre – formål uten innvandring. Innspillet var saklig nok, men så fulgte snakket om innvandrerne som snylter på velferdsstaten i stedet for å jobbe.

«Drep alle innvandrerne», sa Jon høyt og tydelig. Ytringen brøt klart grensene mine, og jeg sa tydelig fra at jeg ikke aksepterte slike utsagn. Jeg forklarte målene om respekt og likeverd i den generelle læreplanen og ba ham trekke utsagnet tilbake. Men Jon viste til ytringsfriheten og stod på sitt. Jeg trakk inn andre deler av lovverket, men merket at jeg ble følelsesmessig engasjert. Jeg var ikke lenger den profesjonelle læreren som snur alle innspill til læring og saklige fakta. Jeg slet med å forholde meg til en elev som i stygge ordelag rakket ned på andre mennesker. Da jeg ba ham gå ut og tenke seg litt om, nektet han igjen.  Og nå ble han fysisk truende også, så jeg måtte gå til inspektøren for å få hjelp til å vise eleven ut av klasserommet. Verken inspektør eller rektor var til stede, og da jeg kom tilbake til klasserommet hadde gutten roet seg, og undervisningen kunne fortsette.

Men jeg hadde latt meg provosere, jeg ble lei meg på elevenes vegne. Jeg mistet den kontrollen jeg gjennom 30 år som lektor hadde bygget opp og var vant til å ha i slike situasjoner.

Kanskje ble det slik fordi mine grunnleggende etiske krav totalt krasjet med den profesjonelle lærerrollen? Aldri hadde jeg trodd at gutten som hadde vist at han var i stand til å reflektere fornuftig, gutten som jeg likte så godt, kunne ha slike synspunkter. Indirekte ønsket han livet av sine egne klassekamerater – og ikke ville han høre på meg heller. Jeg hadde senket «guarden» og tapt ansikt. Dagen etter tok Jon og jeg et møte med klassens kontaktlærer. Det endte med en fin dialog, en anmerkning og et lærestykke for oss begge. Så vanskelig kan verdiformidling være. Til tross for alle de fine planene, lovene og intensjonene kommer vi noen ganger sørgelig til kort.

Som fagpersoner skal vi formidle kunnskaper, men samtidig har vi fått ansvaret for å bygge elevenes allmenndannelse. Etter formålsparagrafen skal vi bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene. Om ikke det er nok, skal vi også gi innsikt i kulturelt mangfold og vise respekt for den enkeltes overbevisning.

Alt dette er det den generelle læreplanen som skal stå for. Den forrige ble utformet til reform -94, og om bare kort tid venter vi kunnskapsministerens forslag til en ny. Vil den nye generelle læreplanen bli mer håndgripelig, og fremstå mindre som en nesten uoppnåelig visjon? Ønsker vi å forlate visjonen? Klarer vi å enes om et fundament av felles verdier, eller har det nesten blitt umulig i et stadig mer flerkulturelt norsk samfunn? Klarer skolen å møte minoritetskulturelle elever på en god måte faglig? Hvor gode er vi til å trekke veksler på deres erfaringer og verdier?

Skolen er vår aller viktigste integreringsarena. Når barn og unge med ulik sosial bakgrunn, religion, språk og kultur møtes bygges vennskap opp, og fordommer ned. Læreplanene i fag gir elevene kunnskaper om historie, litteratur og myter, og setter norske tradisjoner i et internasjonalt perspektiv. Elevenes personlige bidrag til undervisningen har jeg mang en gang humret over, og satt pris på. Som da min filippinske elev kjeftet på klassekameratene som klaget på mye lekser og tunge bøker. Eller da en fransk elev mente at norske ungdommer har alt for liten respekt for voksne og lærere, «I Frankrike er det greit med litt juling.» Aldri glemmer jeg da Maria fortalte om flukten fra Rwanda eller da Akai snakket om krigen i Tsjetsjenia. Slike erfaringer skaper forståelse, toleranse og respekt. Derfor trenger vi fellesskolen. Og en ny generell læreplan med felles verdier. Norske, flerkulturelle verdier.

(Elevenes navn er endret.)

Fra kunnskapsløft til danningsløft

Dessverre så har det seg slik at i løpet av det siste tiåret har vi sett en tendens til i norsk skole at organisering og tilrettelegging av læring i stadig større grad retter seg mot teoretiske fag. Jeg tror at mange elever sliter med å forstå de teoretiske fagene, fordi man i Norge på ulike nivåer har fokusert altfor mye på testing og standardisering fremfor å se elevene i lys av de menneskene de egentlig er og det samfunnet de en gang skal ut i som voksne mennesker.  Til tross for at skolens formålsparagraf ble endret i 2009 der intensjonen var et ønske om å modernisere og skape en helhetlig tilnærming til læring og danning i et livslangt læringsperspektiv, så viser det seg at fortsatt er de faglige kompetansemålene styrende når læreren skal planlegge innholdet i skoledagen.

Det er positivt at regjeringen legger opp til et eget dannings- og verdiløft i en revidering av dagens læreplan (Meld. St. 28 2015-2016). For meg som har jobbet mye med prosjektarbeid, danning og tverrfaglighet i barneskolen, så klinger dette som musikk i mine ører. Formålsparagrafen til skolen hviler på et helhetlig syn på barn, som innebærer at læring og danning sees i nær sammenheng. Disse perspektivene er viktige i arbeidet med barn, og prosjektarbeid kan da være et viktig pedagogisk verktøy i arbeidet med å legge til rette for gode danningsprosesser i skolen. I prosjektarbeid blir eleven mer eller mindre fristilt. Læreren blir veileder, eleven er forsker og arbeidet skjer på tvers av timeplanen. Prosjektarbeid er åpent innenfor rammene til læreplanen, noe som kan sies å bryte med ideen om målstyrt undervisning.

Ved å satse på læreren som kunnskapsformidler samtidig som elevene skal delta aktivt i sin egen læring, blir tanken om undervisningens «hva» og «hvordan» sentral der likeverdighet mellom lærer og elev blir et viktig mål med undervisningen. Dette kan tolkes slik at den enkelte elev må kunne se det enkelte fag i en større sammenheng, og her kommer «dybdelæring» inn i bildet. Det er dette teoretikeren Wolfgang Klafki kaller for kategorial danning, og en slik kategorial forståelse av en undervisning som gjør elevene i stand til å kategorisere sine erfaringer, vil da ifølge Klafki kunne lede til danning. Danning blir et viktig nøkkelord når vi reflekterer over hvordan vi skaper en god framtid for alle, hva viktige verdier er og over hvilke kunnskaper og ferdigheter vi trenger i fremtiden.

Men skal vi få til et dannings- og verdiløft fremover knyttet til en ny generell del i læreplanen, så må dagens regjering forstå at en ambisjon om et danningsløft i skolen står ikke i noen motsetning til det å legge vekt på faglige resultater, men det innebærer så mye mer. Det handler om å føre barn og ungdom inn i den kultur som de selv er en del av, gi dem en sjanse til å bygge identitet i møtet med fagene og gi dem opplevelser av fellesskap og tilhørighet. Og får vi til dette, så kan jeg love kunnskapsministeren et løft knyttet til bedre faglige resultater i skolen og ikke minst enda flere motiverte elever.