Who am I? Brudd med den gamle generelle læreplanen

Jeg er lektor på Frogn vgs., og har i dette innlegget lyst til å peke i en ny retning i den norske skolen. Fra tiden jeg gikk på Ski vgs. (1986-1989) har skolene ønsket «flinke elever» som lytter til læreren sin, og gjør jobben som de får beskjed om. Slik var jeg selv som elev, og Ski vgs. hadde utvilsomt omdømme som en skole for «flinke elever». Siri Gulseth, som nå er rektor på Ski vgs., uttaler at «det kommer flinke elever inn, og det går flinke elever ut» på Ski. I dag er både Frogn-, og Ås vgs., på høyden med Ski, og har også blitt «flinke skoler».

Hvor er så veien videre når dine elever har blitt «flinke», slik som du er som lærer? Etter min oppfatning vil en lærers bidrag til sine elever ha en klar sammenheng med hvem han/hun «er», fremfor hva han/hun kan. På lik linje mener jeg at Frogn sin mulighet til å ligge «ett steg foran», har en klar sammenheng med hvem skolen «er».

Hvordan så besvare spørsmålet: «Hvem er jeg?»

Jeg har selvfølgelig ikke svaret til noen på dette spørsmålet, men jeg drister meg til å «peke i en retning»:

Jeg vil kort benytte meg av fagfeltet «kybernetikk» for å vise en mulig retning, men i senere innlegg vil jeg også bruke andre eksempler som forhåpentligvis kan gjøre det enda tydeligere «hvem jeg er». Kjernen i min egen undervisning kommer fra at jeg «vet hvem jeg er».

 

Kybernetikk

En mulig utfordring for «de flinke elevene» (eller «flinke skolene») er at de er delvis forankret i «fremmedreferanse», som kjennetegnes ved «lydighet» (lette å håndtere og styre), samt at «overlevelse» er deres ledestjerne. Fremmedreferanse betyr at man er styrt av ytre autoriteter og er derfor uvitende om sin «indre autoritet» (vet ikke «hvem du er»). Derfor følger man til dels «andre», eller ytre autoritet, for å «overleve».

Neste trinn i utvikling er forankring i «selvreferanse», som paradoksalt nok kjennetegnes ved «ulydighet» (man er lydig til sin «indre stemme»), samt at «mening» er ledestjerne. Selvreferanse betyr følgelig at man er styrt av sin «indre autoritet» (du vet «hvem du er»).  Mening skapes dermed gjennom å uttrykke hvem du er, og dette er kun mulig gjennom egen inspirasjon. Alle handlinger som ikke er inspirert gir ingen mening.

Fremmedreferanse i skolen tar energi fra elever/lærere og selvreferanse skaper energi.

Etter mitt syn er det avgjørende at «flinke elever» (og «flinke skoler») skifter fra delvis «fremmedreferanse» til «selvreferanse» for å komme videre i sin utvikling.

Så til mitt hovedpoeng; dette skiftet innebærer at man potensielt utløser et sprang i dagens pedagogikk, hvor man går fra kontroll til autonomi, og fra «fremmedreferanse» (forsøker å endre «sitt objekt», som er andre mennesker) til «selvreferanse» (forsøker å endre seg selv).

For å gjennomføre dette skiftet vil elever (og lærere) kun fokusere på endring i seg selv, dersom de ønsker å endre sin erfaring. Dette gjelder også lærere i sine klasserom; er det noe som ikke fungerer så vil de se i seg selv for endring (og ikke peke på sine elever).

Det er min påstand at dersom dette blir ledestjerne i en skole, vil man i denne skolen utdanne elever (og ansatte) med klare grenser (har aldri «svaret» til andre mennesker), tillit nok til å åpne et rom som ansvarliggjør eleven for egen læring (se seg selv), og skape en integritet og autoritet i eleven som skiller seg ut.

«Kontroll» er symbolet på en verden av overlevelse i det gamle paradigmet. «Tillit» er symbolet på en verden av mening i det nye paradigmet.

Dette skriver jeg fordi jeg var en «flink elev» og dypt forankret i «fremmedreferanse» («fortell meg hva jeg skal gjøre for å få en god karakter»). Jeg ble som en direkte følge av dette umoden i min dannelsesprosess. Det vil si at den «indre stemmen» blir utydelig.

Sammen med min tvillingbror har jeg arbeidet med en foreløpig prosessbeskrivelse til en doktorgrad som har sitt utgangspunkt i et klasserom som er 100 % forankret i «selvreferanse». I dette klasserommet kan det ikke forekomme noen form for ytre kontroll eller tvang.

Intensjonen er å avdekke en ny orden; selvorganisering. Finland som skolenasjon tar etter min oppfatning små steg i denne retningen (se innlegg på denne siden av Inger-Lise):

Link: https://brightside.me/wonder-curiosities/finland-will-become-the-first-country-in-the-world-to-get-rid-of-all-school-subjects-259910/

Etter mitt syn er det særdeles viktig å ta inn over seg at det å være forankret i «fremmedreferanse», med «overlevelse som ledestjerne, er en «knapphetstilstand». Det betyr at gjennom dette «iakttagerperspektiv» vil det eksistere en «knapphet» på lærere, penger, flinke elever, assistenter, innsats og alle typer ressurser, uansett hvilke tiltak du setter inn. Dette er et direkte resultat av at «du ikke vet hvem du er».

Like viktig er det å ta innover seg at i «selvreferanse» eksisterer ingen «knapphet», nettopp fordi du «vet hvem du er». Normalfordelingen av elever vi alle er så vant til, skapt av tanken om «utility eller nytteverdi» fra økonomisk teori (de sterke elevene og de svake), oppløses og forsvinner.

Vi får et paradigmeskifte. Jeg skal komme tilbake til grunnforutsetningene for «selvreferanse» i et senere innlegg.

Til slutt:

Fremtidens mandat for norsk skole er etter min oppfatning at eleven kun skal besvare spørsmålet «hvem er jeg?», i løpet av 13 års skolegang. I et dannelsesperspektiv snakker jeg her om identitet helt nede på grunnleggende funksjonsnivå: En ny type identitet som får utallige millioner barn over hele verden til å «bygge sin egen verden» i det grafisk enkle spillet «MineCraft». En ny type identitet som gjør at mange store bedrifter nå er i ferd med å bli utdatert. Dette er bedrifter vi tradisjonelt har utdannet elever til å «passe inn i».

Dersom vi tillater barnet å bygge sin egen verden (selv besvare spørsmålet «hvem er jeg?») åpner vi opp for den nye skolen. Vi får dermed en sammenfatning av hele den generelle delen av læreplanen i elevens besvarelse av dette spørsmålet. Vår «allmenndannende verden» gir ikke lenger eleven energi. Et tydelig symptom på dette er elevenes krav om underholdning i timen for å «holde ut» vår skole (inspirert av blant andre Lev Vygotskij fra 1920-tallet), eller alle «mangler» vi finner på elevene.

Så derfor oppfordrer jeg lærere på Frogn, og i hele Norge, om å stille seg selv spørsmålet:

«Hvem er jeg?»

Når alle har besvart dette spørsmålet får vi et skifte fra «å lære» (mangler noe) til «å være» (vi er hele). Den «lærende tilstanden» avløses av det «emergerende», autentiske mennesket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *