Hvorfor skal å kunne synge være en fagovergripende kompetanse i den generelle delen av læreplanen?

Ludvigsenutvalget kommer i NOU 2015:8 med mange kloke tanker om hva skolen trenger mer av, bla i forhold til fagfornyelse og fagovergripende kompetanse. Behovet for sammenheng mellom læreplan og lærerutdanning blir også fokusert. Mitt hovedanliggende er å finne ut hvordan å synge har kommet til syne i NOU 2015:8 og argumentere for at Å KUNNE SYNGE blir en viktig fagovergripende kompetanse som må synliggjøres og tydeliggjøres i den nye generelle delen av læreplanen.

Det finnes mange momenter i NOU 2015:8, som kan gi retning til at å synge bør være en fagovergripende kompetanse: eks. folkehelse, livsmestring, praktisk estetiske fag og samhandling.

I NOU 2015:8 (s.29) defineres muntlig kompetanse som: å lytte, tale og samtale. I fagplanen i musikk står det at å uttrykke seg muntlig innebærer å kunne synge. Jeg mener at å synge bør bli eksemplifisert under begrepet muntlig kompetanse i den generelle læreplanen. Å synge gir også god hjelp til uttaletrening og å lære noe utenat.

UNESCO (2004) har beskrevet kunstfagenes rolle og innvirkning på læring og trivsel. Professor Anne Bamford konkluderer i en rapport med at det behøves utdanning i kunstfag og utdanning gjennom kunstfag. Dette vil slik jeg ser det representere nødvendigheten av at sang og andre kunstfag skal være fagovergripende.
Det foreligger også forskning på hvordan sang og musikk påvirker hjernen, og det støtter opp under at å synge bør bli omtalt og fokusert i den generelle læreplanen. (og i fagene)

I NOU 2015:8  (s.90) oppfordres også nasjonale myndigheter til å kartlegge på hvilke områder det er særlig behov for kompetanseheving for å nå de overordnede målsettingene. Det kan bety at det er behov for å kartlegge og sette i gang tiltak knyttet til allmennlærerens kompetanse i å synge både i skolen og i lærerutdanningen.

Å synge i klasserommet er avhengig av læreren, og min erfaring er at det ofte er tilfeldig om det skjer. Når Ludvigsenutvalget påpeker sammenhengen mellom læreplanen og lærerutdanningen, så blir det håp.  For noen år siden skrev Peder Haug, professor i pedagogikk, en artikkel i Dagbladet, om at det i 1997 ble vedtatt på Stortinget at det skulle synges i lærerutdanningen i alle fag. Det tror jeg heller ikke har skjedd.
Å synge må komme inn som et gjennomgripende element både i profesjonsfaget og i de enkelte undervisningsfagene på lærerhøgskolen. Enhver lærerstudent må få kompetanse i sangledelse, stemmebruk, samt et stort tilfang av ”gamle” og nye sanger som sin bærbare kompetanse. ”Alle lærere må bli sanglærere!”, sa Mads Berg (han med sangboken) for snart 100 år siden.

I NOU 2015:8 s. 58 står det: ”Den emosjonelle og sosiale siden ved den skapende musikkaktiviteten har betydning for barn og unges identitetsdanning”. Min erfaring er at å synge også kan berike temaer i fag og brukes som læringsverktøy. I den generelle delen av læreplanverket fra 1996 sto det i siste målformulering: ” Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode- å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.”
Vi er i en tid hvor vi må skape en global tenkemåte for en bærekraftig utvikling.
Barn og unge må bli trygge og ha tillit til sin egen stemme i fellesskapet.
Å KUNNE SYNGE er et bidrag til dette.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *