Det vanskeligste faget har ingen timer

«Alle innvandrerne bør drepes, og ytringsfriheten gir meg rett til å si det», sa han høyt og tydelig i samfunnsfagtimen. Jeg, som aldri før hadde trengt hjelp med å takle en elev, falt helt ut av lærerrollen og stod der fortvilet og på gråten. Skolens generelle læreplan har ikke en eneste time på timeplanen, men pålegger oss å lære elevene det kanskje aller viktigste: respekt, verdier og allmenndannelse.

I tillegg til fag skal skolen ruste barn og unge til å møte og mestre livets mange utfordringer. De skal være både meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, samarbeidende og miljøbevisste. Bli til «gagns mennesker» rett og slett. Og alle disse gode, til dels motstridende målene, skal ende opp i det integrerte mennesket. Den generelle delen av skolens læreplaner angir hvordan individet skal utvikle seg og nå ut i sitt eget grenseland, samtidig som hun skal kunne fungere sammen med andre. Vi som jobber i skolen skal møte elevene med respekt, tillit – og krav, og samtidig gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Opplæringslovens formålsparagraf pålegger oss i tillegg å motarbeide alle former for diskriminering. Hvor vanskelig det kan være i et flerkulturelt klasserom har jeg selv fått kjenne på kroppen.

«Vi driter i politikk», annonserte gutta tøft og høylytt, men de glemte seg litt da de fikk listen over viktige samfunnsoppgaver, og skulle prioritere og fordele penger. Faget var samfunnsfag, statsbudsjettet var tema. Det var en ren gutteklasse, flest norske elever, men også en østeuropeer, to kurdere og en med vietnamesisk bakgrunn. Etter individuelt arbeid og gruppesamtaler, kom klassediskusjonen. Elevenes prioriteringer ble sammenlignet med statsbudsjettet. Så langt gikk det hele ryddig for seg, med mye faglig læring underveis. Men så kom det store spørsmålet: Hvor kan vi spare, for å få mer til noe annet? En av elevene med norsk kulturbakgrunn mente at Norge har for mange innvandrere, og at vi ville hatt mer penger til andre – og ifølge ham bedre – formål uten innvandring. Innspillet var saklig nok, men så fulgte snakket om innvandrerne som snylter på velferdsstaten i stedet for å jobbe.

«Drep alle innvandrerne», sa Jon høyt og tydelig. Ytringen brøt klart grensene mine, og jeg sa tydelig fra at jeg ikke aksepterte slike utsagn. Jeg forklarte målene om respekt og likeverd i den generelle læreplanen og ba ham trekke utsagnet tilbake. Men Jon viste til ytringsfriheten og stod på sitt. Jeg trakk inn andre deler av lovverket, men merket at jeg ble følelsesmessig engasjert. Jeg var ikke lenger den profesjonelle læreren som snur alle innspill til læring og saklige fakta. Jeg slet med å forholde meg til en elev som i stygge ordelag rakket ned på andre mennesker. Da jeg ba ham gå ut og tenke seg litt om, nektet han igjen.  Og nå ble han fysisk truende også, så jeg måtte gå til inspektøren for å få hjelp til å vise eleven ut av klasserommet. Verken inspektør eller rektor var til stede, og da jeg kom tilbake til klasserommet hadde gutten roet seg, og undervisningen kunne fortsette.

Men jeg hadde latt meg provosere, jeg ble lei meg på elevenes vegne. Jeg mistet den kontrollen jeg gjennom 30 år som lektor hadde bygget opp og var vant til å ha i slike situasjoner.

Kanskje ble det slik fordi mine grunnleggende etiske krav totalt krasjet med den profesjonelle lærerrollen? Aldri hadde jeg trodd at gutten som hadde vist at han var i stand til å reflektere fornuftig, gutten som jeg likte så godt, kunne ha slike synspunkter. Indirekte ønsket han livet av sine egne klassekamerater – og ikke ville han høre på meg heller. Jeg hadde senket «guarden» og tapt ansikt. Dagen etter tok Jon og jeg et møte med klassens kontaktlærer. Det endte med en fin dialog, en anmerkning og et lærestykke for oss begge. Så vanskelig kan verdiformidling være. Til tross for alle de fine planene, lovene og intensjonene kommer vi noen ganger sørgelig til kort.

Som fagpersoner skal vi formidle kunnskaper, men samtidig har vi fått ansvaret for å bygge elevenes allmenndannelse. Etter formålsparagrafen skal vi bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som også kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene. Om ikke det er nok, skal vi også gi innsikt i kulturelt mangfold og vise respekt for den enkeltes overbevisning.

Alt dette er det den generelle læreplanen som skal stå for. Den forrige ble utformet til reform -94, og om bare kort tid venter vi kunnskapsministerens forslag til en ny. Vil den nye generelle læreplanen bli mer håndgripelig, og fremstå mindre som en nesten uoppnåelig visjon? Ønsker vi å forlate visjonen? Klarer vi å enes om et fundament av felles verdier, eller har det nesten blitt umulig i et stadig mer flerkulturelt norsk samfunn? Klarer skolen å møte minoritetskulturelle elever på en god måte faglig? Hvor gode er vi til å trekke veksler på deres erfaringer og verdier?

Skolen er vår aller viktigste integreringsarena. Når barn og unge med ulik sosial bakgrunn, religion, språk og kultur møtes bygges vennskap opp, og fordommer ned. Læreplanene i fag gir elevene kunnskaper om historie, litteratur og myter, og setter norske tradisjoner i et internasjonalt perspektiv. Elevenes personlige bidrag til undervisningen har jeg mang en gang humret over, og satt pris på. Som da min filippinske elev kjeftet på klassekameratene som klaget på mye lekser og tunge bøker. Eller da en fransk elev mente at norske ungdommer har alt for liten respekt for voksne og lærere, «I Frankrike er det greit med litt juling.» Aldri glemmer jeg da Maria fortalte om flukten fra Rwanda eller da Akai snakket om krigen i Tsjetsjenia. Slike erfaringer skaper forståelse, toleranse og respekt. Derfor trenger vi fellesskolen. Og en ny generell læreplan med felles verdier. Norske, flerkulturelle verdier.

(Elevenes navn er endret.)

3 kommentarer til “Det vanskeligste faget har ingen timer

  1. Flott at du tar dei ideelle fordringene med dit der lærar- og elevlivet faktisk skjer, og peikar på noko av det viktigaste i danningsoppdraget: korleis individet bør agere og reagere i ein sosial situasjon prega av mangfald, spenningar og ulikskap.

  2. Veikskapen med den generelle læreplanen frå 94 er fleire. Ein ny plan må ta utgangspunkt i ein verkeleg verden. Til no har delt opp eit menneske i sju delar. Eit mennske er ein heilskap som nettopp ikkje kan delast opp – det er vel eit meir realistisk utgangspunkt. (Ein patolog delar opp mennensker som er daude.) Som pedagogar forheld vi oss til levande skapningar!
    Demokrati er ein absolutt verdi. Kvar generasjon må kjempe sin kamp for demokratiet. Uroa og reaksjonen som syner seg via brexit og presidentvalet i USA, er kanskje eit symptom på at demokratiet ikkje fungerar godt nok. I 94-planen stod det ingen ting om det «demokratiske» menneske. Same plan kan gje inntrykk av at elevar no vert vurdert som ein framtidig produksjonsfaktor som skal skaffe oss inntekter ein gang i framtida. Ei slikt syn er i strid med dei av oss som legg meir vekt på menneskleg utvikling og danning. Dei einsidege kompetansekrava er eit sympton på ei feilprioritering. I denne fasen av planarbeidet må ein einast om eit eller felles menneskesyn. Utrykt på ein meir personleg måte: Eg vart ikkje lærar for å gjere elevane til eit objekt som skulle skape auka brutto nasjonalprodukt!

  3. Etter arbeid i vgs. frå før 1994 er min erfaring at den generell læreplan får lite eller ingen plass i skolens planarbeid. Jeg har jobba ved 4 skoler og på spørsmål (des 2016) fra meg var svaret fra en inspektør at det var ikke tid til å arbeide med denne planen.
    Skal den nye generell læreplan få betydning må den og få en klar plass i skolen med krav om at den blir satt på timeplanen til alle skoler (med krav om dokumentasjon om at adm. gjør dette)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *