Identitet og mangfold

Identitet er ingen fasttømret størrelse som vi enten er født med eller som vi «får» tidlig i vår barndom. Identitet utvikles over tid i et vekselspill mellom noen medfødte egenskaper (arv, gener) og det miljøet eller de miljøene vi vokser opp i. Identitet dreier seg både om hvordan vi opplever oss selv, hva/hvem vi identifiserer oss med, og med hvordan vi blir tilskrevet en identitet av andre.

I de aller fleste tilfeller utvikler vi flere identiteter gjennom livet uten at det oppleves konfliktfylt eller vanskelig. I en studie av muslimske barn og unge i Oslo kalte jeg dette for utvikling av integrerte plurale identiteter. Barna og ungdommene opplevde seg som norske, norsk-pakistanske, muslimer, vanlig ungdom, og det de minst av alt ønsket, var å måtte velge mellom en av disse identitetene. Når jeg valgte å kalle det integrerte plurale identiteter, og ikke bare plurale, var det fordi individene framsto som hele, integrerte personer. For noen, og i enkelte situasjoner, kan det selvsagt oppstå konflikter, spenninger, enten i oss selv (vi vet ikke helt hvem vi er eller hvor vi hører hjemme) eller ved at vi opplever konflikter mellom hva vi selv står for og hva andre tilskriver oss av egenskaper og verdier. I ungdomstida har vi vel alle kjent på disse følelsene.  I en oppdragersituasjon er det ingen grunn til å problematisere spørsmålet om identitet. Det viktigste er å gi rom for, og støtte, barnets eller ungdommens egen mangfoldige utvikling. Primærsosialiseringen som foregår i de nære relasjonene, er selvsagt av størst betydning, men sekundærsosialiseringen i møtet med andre voksne og jevnaldrende i barnehagen og på skolen betyr også mye. Både i primær- og sekundærsosialiseringen dreier det seg om å skape tilhørighet, men også om å gi rom for endring, utvikling.

En av skolens viktigste oppgaver er å gi næring til barnets og ungdommens utvikling. Dette er skolens danningsoppdrag. Det dreier seg om etikk og moralsk veiledning (hva er rett og hva er galt – og hvorfor) og det dreier seg om «mat» til kropp og sjel gjennom møtet med språk, litteratur, musikk, dans, idrett, kunst og håndverk mm. Den mangfoldige kulturarven er en del av den rikdom som skolen kan øse av, både i dannings- og læringsprosessen.

Når det gjelder etikk og moralsk veiledning finnes det ikke noen enkle fasiter å presentere for elevene, men det er noen grunnleggende verdier som skolen –  og det norske samfunnet – står for: likeverd, toleranse, respekt for andre, menneskerettigheter, demokrati. I Norge har disse verdiene sitt historiske grunnlag i kristendom og humanisme, og for majoriteten i Norge vil verdiene fortsatt være forankret i disse livssynene eller i en kombinasjon av dem. De samme verdiene begrunnes imidlertid andre steder i verden, og blant mange av minoritetsgruppene i Norge, i andre livssyn, religioner og ideologier. I den generelle delen av læreplanen, og i skolens praksis, må vi kunne klare å løfte frem disse verdiene som noe vi i fellesskap står for. I den nåværende generelle delen av læreplanen (det meningssøkende menneske) synes det viktigere å poengtere at disse verdiene er en del av den kristne og humanistiske kulturarven enn å fremme verdiene som fellesverdier. Alle elevene, uansett kulturell bakgrunn, må kunne identifisere seg med disse verdiene. Derfor er det viktig å vise elevene at verdiene kan forankres i ulike religioner og livssyn. Dette betyr ikke at den kristne og humanistiske kulturarven skal skjules. Det ville være historisk ukorrekt. I Norge har disse verdiene tradisjonelt vært forankret i kristendom og/eller humanisme. I dag kan verdiene, som skolen bygger på, fortsatt forankres i disse livssynene, men også i andre religioner eller livssyn, eller ganske enkelt i FNs menneskerettigheter. Det er ikke den kristne og humanistiske kulturarven som i dag forener oss som folk.  Norge er mer mangfoldig enn som så. Det er ikke den kristne og humanistiske kulturarven som er garantien for den enkeltes og fellesskapets følelse av identitet og tilhørighet selv om den for mange betyr mye. Vi kaster ikke noe over bord, men vi utvider perspektivet.

Når det gjelder kulturarvens plass i skolen tenker jeg på den som en rikdom man kan øse av mer enn som tradisjoner man skal ha kunnskap om. I hvert fall er det ikke snakk om kunnskap for kunnskapens egen skyld. Hvis kulturarven ikke kan bidra med positive opplevelser for barna/ungdommene i deres samtid, kan den heller ikke bli en arv som det er verdt å bygge videre på.

Tradisjon og mangfold står på ingen måte i et motsetningsforhold. Det kulturelle mangfoldet vi i dag står midt i, er en viktig påminnelse og vekker for å gjenkjenne også mangfoldet i fortiden. Vi kan ta norsk språk som et eksempel. Norsk er fellesspråket i Norge, uansett om vi har det som 1.språk eller 2.språk. Dette fellesspråket foreligger i to normative skriftlige former, bokmål og nynorsk, og i utallige muntlige dialekter. Uenighet om språklige normer og språkbruk har vært, og er, en viktig del av den norske kulturarven. Identitet har ofte vært knyttet til spørsmålet om anerkjennelse av egen språkform. Her er det nok å minne om samenes kamp for anerkjennelse av samisk språk (og kultur). I dag møter dette historiske mangfold et annet mangfold, nemlig møtet mellom norsk og en lang rekke minoritetsspråk. Norsk språkhistorie kan føre oss helt tilbake til gammelnorske tekster, og i samtiden kan vi oppleve rikdommen i å kunne forstå svensk og dansk. Til og med islandsk kan åpne seg gjennom en viss trening og språkhistorisk kunnskap. Og ikke minst: norsk er et indoeuropeisk språk. Vi kan lære oss å kjenne igjen elementer fra utallige andre språk, inkludert urdu og hindi. Å verdsette og styrke flerspråklighet, og å bevare og styrke norsk, ikke minst i forhold til et dominerende verdensspråk som engelsk, er to kamper som er viktige å føre.

Slik kunne vi tatt del etter del av kulturarven (musikk, billedkunst, arkitektur osv.) og vist at det norske er blitt til med utspring i, eller gjennom kontakt med, verden der ute. Kulturarven er ikke statisk, men har alltid blitt påvirket utenfra og vært i endring. I sterke nasjonsbyggende og nasjonalistiske perioder, som på 1800-tallet, og i etterkrigstida, var det en tendens til å rendyrke «det norske», til å framstille det som annerledes – og bedre – enn resten av verden. Slik søkte man i skolen, og i samfunnet for øvrig, å skape en avgrensende nasjonal norsk identitet. I dag er skolens og samfunnets oppgave å skape en inkluderende nasjonal og internasjonal identitet. Vi må erkjenne mangfoldet i det som var, for bedre å kunne møte og forstå det kulturelle mangfoldet som vi i dag er en del av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *