Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse

I den generelle delen snakkes det vekselvis om oppfostring og opplæring. De to ordene gir ulike assosiasjoner, og avspeiler nettopp forholdet mellom generell del og fagplanene – mellom verdier og kunnskap, mellom dannelsesmål og læringskrav. Når kunnskapsministeren omtaler det pågående arbeidet med læreplanen, knytter han det gjerne til «skolens samfunnsoppdrag».

I mine øyne må dette innebære et samfunnsetisk perspektiv: Hva skal kompetansen og ferdighetene brukes til – i fellesskapets tjeneste? Det er ikke vanskelig å se at dannelse – i samfunnsetisk forstand – forutsetter kunnskaper og ferdigheter, men så lenge fagplanene definerer dette primært som kompetansemål og den generelle delen er lite eksplisitt, kommer denne sammenhengen i skyggen.

En læreplan er ikke nødvendigvis meningsfylt og motiverende for dem som står i skolens hverdag. Dagens læreplanverk er ikke noe unntak, til tross for at mål og krav er ment å være mer tydelige og forpliktende enn noen gang. Eller er det her hunden ligger begravet? Mange mener at «menneskets dannelse» og en helhetlig oppfatning av læring har kommet i bakgrunnen for spesifikke kompetanse- og ferdighetsmål som fragmenterer arbeidet i skolen. Verre er det at dette gjør det vanskelig for dagens unge å finne mening i skolegangen som skal danne grunnlaget for deres liv, virke og forhåpninger.

I læreplanverket er det den generelle delen som skal klargjøre skolens verdigrunnlag, og som skal utpeke kursen for fagplanene. Ikke uten grunn ble den generelle delen fra LP97 tatt med over i Kunnskapsløftet (LK06), kanskje i en erkjennelse av at fagplanene med sine kompetansemål trengte en slik verdimessig overbygning. På den andre siden kom det til å bli en avstand mellom disse to delene av planverket, noe det er viktig å unngå når det nå kommer en ny revisjon.

Det er to ulike sider ved dannelse. Den materiale – som er knyttet til innhold (kunnskap, temaer) og den formale – som er opptatt av form (arbeidsmåter, ferdigheter). I dag er det den materiale siden som taper; det snakkes sjelden om skolens og fagenes innhold, enda mindre om hvilke verdimessige perspektiver de skal inngå i.

Ludvigsenutvalget (NOU 2015:8) hadde som mandat å fornye fagenes innhold og struktur. Utvalget kommer med betimelig kritikk av en overflatisk forståelse av kompetanse og ferdigheter, og det gjør seg interessante tanker om faglig og tematisk fordypning. Men det taler med like sterk overbevisning om ”å lære å lære”, ”metakognisjon” og ”selvregulert læring”, altså formale aspekter. Noe mer innholdsrettet er begreper som kritisk tenkning og problemløsning, men utover tre store, generelle og flerfaglige temaer (bærekraftig utvikling, det flerkulturelle samfunnet, folkehelse og livsmestring) savner jeg forestillinger om hvordan skolefag kan gi kontekst til kritisk tenkning, hvilke samtidsaktuelle problemer som krever vår oppmerksomhet og hvilke verdivalg vi står overfor, med andre ord: Hvilket større perspektiv fagene skal reflektere – og som må framgå av den generelle delen av planverket.

Jeg tror det må til en tydeligere tematisering av skolens samfunnsoppdrag, dette i tråd med Ludvigsenutvalgets tanke om fordypning. Vi må lete etter «nøkkeltemaer», bærende temaer, som fanger opp de store spørsmålene i vår tid og som synliggjør verdi- og interessekonflikter, valg og handlingsalternativer, kort sagt hva vi må ta stilling til her i verden. En slik perspektivering av kunnskap må inn i generell del av planverket og legitimeres der. Som struktur er ikke dette ulikt planverket for LP97, med sine sju menneskedannende perspektiver (mennesket som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisst og integrert). Dette er avgjørende perspektiver, men sier lite om betydningen for skolens fag og læreplaner, og er i prinsippet formale. Jeg kan tenke meg mer innholdsklare og overordnede temaer som peker ut skolens retning, og som målbæres gjennom generell del av læreplanverket.

Slike temaer må knyttes til ulike sider ved et målrettet dannelsesprosjekt:

  • økologisk dannelse (nærhet til natur, vern om liv, erkjennelse av grenser)
  • økonomisk dannelse (produksjon og forbruk, vekstens gevinster og kostnader, velferd og solidaritet, fordeling av goder)
  • teknologisk dannelse (teknologiens muligheter og begrensninger, verdikonflikter, digitale medier)
  • politisk dannelse (frihet og styring, demokrati og deltakelse, rettigheter og plikter)
  • kulturell dannelse (identitet og fellesskap, kulturkonflikter, kulturelle uttrykk og kreativ utfoldelse, kulturell selvrefleksjon)
  • praktisk dannelse (håndtering av hverdagen, praktisk arbeid)

Jeg ser for meg at disse temaene utgjør et overordnet dannelsesperspektiv – som må nedfelles og konkretiseres i fagplanene gjennom krav som stilles. Der fagene legger til rette for det, må det synliggjøres ikke bare hvilken kunnskap eller hvilke ferdigheter som trengs – slik som nå – men også hvilke valg, konflikter og verdispørsmål som skal tas opp – med krav om refleksjon og avveining. I andre fag er det mer aktuelt å snakke om handlings- eller opplevelsesmål. Det er ikke noe i veien for at fagplanen opererer med ulike typer mål. Men krav knyttet til kunnskap og kompetanse krever et annet språk enn krav knyttet til dannelse og refleksjon.

Et overordnet mål må være å gi dagens unge en opplevelse av mening. Formålsdebatten må ikke tape for pedagogisk formalisme, fellesskapsmålene for personlig kompetanseutvikling og evnen til refleksjon og motstand for snever lydighet og tilpasning. Hvis dette skjer, innebærer det et meningstap for dagens unge på deres utdanningsvei. Skal vi skape tillit og framtidstro – og ikke mistilpasning og utenforskap – trenger de unge å se andre sider ved skolen enn bare kompetansemål og kontrolliver. Det må ikke bli slik at unge drives inn i ekstremkulturer som tilbyr en mening de ikke finner i skole og samfunn. Hvis unge mister tilliten til voksensamfunnet, kan motstanden bli destruktiv; hvis det skapes tillit, blir motstanden snarere en skapende kraft.

Vil du lese mer om dette?

  • Foros, P. B. og A.J. Vetlesen (2015). Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse; 2.utgave).
  • Foros, P.B. (2016). «Skolens etos. Nivå eller retning? Lydighet eller motstand? I Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, Vol 2, No. 3. (kommer høsten 2016)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *